Månad: juli 2020

Jens Ingvald Olsen mener forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har bløffa offentligheten og bagatellisert beredskaps-tilstanden i Norge. […]

Det er nå over 4 år siden den første meldinga kom, våren 2016, om at US Navy (Den amerikanske marine) og Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) var i kontakt med Tromsø Havn for å bruke den sivile Grøtsund industrihavn på Tønsnes, like nord for Tromsø bysentrum, som logistikkhavn for amerikanske (atom) reaktordrevne ubåter. På det tidspunktet var undertegnede i politisk ledelse og finansbyråd i Tromsø kommune. Jeg uttalte i intervju i avisa Nordlys at jeg var svært kritisk til disse planene. Særlig ut fra beredskaps- og sikkerhetshensyn mente jeg det var uforsvarlig å ha atomubåter liggende ved sivil kai nær Nord-Norges største by, og kun et par kilometer i luftlinje fra den viktigste helseinstitusjonen i Nord-Norge, UNN. Men også at planene var et ledd i en uønska militær opprustning i nordområdene, og at vi dessuten ikke får vite om ubåtene har atomraketter om bord. […]

I oktober 2018 fremmet Rødt på Stortinget spørsmål til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen om risikoen ved den planlagte etableringa på Tønsnes, og om atomubåtene hadde raketter med atomstridshoder. Svaret var uklart, men Bakke-Jensen var klar på at Brattelidoktrinen fra 1975 gjaldt. Hovedinnholdet i Brattelidoktrinen (etter statsminister Trygve Bratteli, AP) er at Norge forutsetter at NATO-allierte ikke har våpen med atomstridshoder når de er i Norge, men at Norge ikke foretar inspeksjoner for å kontrollere at dette overholdes. Läs artikel

Sjefen for det amerikanske marinekorpset har nylig publisert Force Design 2030 som beskriver store organisasjonsendringer. Disse endringene vil få konsekvenser for Norge og Forsvaret bør tilpasses deretter. […]

Det er umulig å fastslå hvor lang tid det vil ta å få alliert forsterkning med dagens struktur og med fremtidens. Det er for mange variabler som situasjon, trussel, politisk og militær beslutningsprosess, og styrker tilgjengelig. Det er stor forskjell på alliert forflytning til Norge som del av en øvelse og i krise eller krig. I fredstid er det relativt enkelt og raskt å komme seg til Norge, selv om ikke hele settet av beredskapslover kan nyttes. I krise og krig kan vår evne til å motta støtte forbedres ved at forskjellige beredskapstiltak iverksettes, slik at det for eksempel ryddes plass på havner og flystriper. Derimot kan den strategiske situasjonen gjøre det vanskeligere. En situasjon der Norge ber om hjelp fra en stormakt vil ikke lenge dreie seg kun om Norge, men om forholdet mellom stormaktene. Både politiske og militære beslutningsprosesser i USA vil derfor dreie seg om amerikansk strategi og i liten grad norsk. En gryende stormaktskonflikt vil også sette press på alle tilgjengelig amerikanske styrker. Selv om USA er verdens største militærmakt er det langt ifra overskudd på styrker. Det vil være en beinhard prioritering av bruk og posisjonering av slike. […]

Det som fremstår relativt klart med denne endringen er at USMC i fremtiden ikke vil komme med landstyrker som sammen med Hæren og NATO skal kunne forsvare områder eller ta tilbake norsk territorium mot russiske landstyrker på norsk jord. Norge blir dermed nødt til å gjøre mer selv og blir mer avhengig av forsterkning fra NATOs reaksjonsstyrker, US Army eller andre nasjoner med bilaterale avtaler. En slik forsterkning vil igjen være avhengig av situasjonen i resten av Europa og om situasjonen tillater forflytning av større landstyrker til Norge. Det er derfor nødvendig at Norge og Forsvaret ser grundig på den utviklingen som skjer i USMC og resten av det amerikanske forsvaret i utviklingen av norsk sikkerhetspolitikk, strategi, forsvarskonsept og strukturutvikling. Med USAs fokus på Kina, Russlands A2/AD kapasiteter og det amerikanske forsvarets endrede konsepter er det ingen tvil om Norge må ha en selvstendig evne til å forsvare landet. Läs artikel

Efter två dagar av våldsamma protester i Mali manar protestledaren till sans. – Lugna er, snälla, säger han i ett videoklipp som publicerats på sociala medier. Sju demonstranter har dödats i de häftigaste regimkritiska protesterna på många år.

Demonstranterna kräver att president Ibrahim Boubacar Keïta avgår. Sent i lördags upplöste han landets författningsdomstol i ett försök att blidka protesterna, som ändå fortsatte. Sammanlagt har fyra personer, därav två tonåringar, dött i upploppen som skett i huvudstaden Bamako under helgen. Ytterligare tre hittades döda i fredags. Enligt vittnen har säkerhetsstyrkor skjutit skarpa skott mot demonstranterna. Upploppen har varit som allvarligast runt den moské där imamen Mahmoud Dicko har hållit böner. Dicko har blivit en ledargestalt för proteströrelsen. Nu manar han sina anhängare till lugn. Läs artikel

Corruption and cronyism, weak public services and national leadership, electoral malpractice and the government’s inability to bring an end to inter-communal and jihadist violence have fuelled popular frustration.

Opposition political parties have joined together to organise demonstrations, but theirs has not been the decisive voice that has repeatedly brought tens of thousands out on to the streets in a display of public anger unprecedented for decades – and which has now forced Mr Keïta and his ministers to negotiate. The real mobiliser – the figure who wields the critical crowd pulling power – is an imam, Mahmoud Dicko. […]

And his nationalist sentiments show through when he accuses France of ambitions to re-colonise his country. In that he is like many compatriots – delighted to be rescued back in 2013 but now tiring of a French military operation that has still not managed to shut down the jihadist armed groups. Today it is this populist appeal that makes him such an influential player in the current political crisis. […]

He has been involved in attempts to develop a new dialogue with Ag Ghaly and other jihadist leaders still pursuing the armed struggle, an avenue that Mr Keïta is also attempting to pursue. Läs artikel

[…] The Baltic states have also voiced concerns about the deployment of Russian weapons and troops close to the Baltic states’ borders with Russia, as well as Russia’s nuclear build-up, including renovations of weapons storage facilities in its exclave of Kaliningrad. Russia has built up forces in its Western Military District, which encompasses the Baltic states’ border regions, most recently adding an air defense missile regiment to its capabilities. There is also evidence suggesting that the Western Military District has upgraded some of its tactical capabilities, and has re-established the 1st Guards Tank Army in the district, which includes modernized main battle tanks and represents the first new Russian tank army formed since 1991. In addition, the Russian Navy’s Baltic Sea Fleet is headquartered in Kaliningrad, which borders the Baltics. […]

In addition to deploying and demonstrating military assets on its own territory adjacent to the Baltic states, Russia also maintains ties to Russian-speaking communities in these states, which the Kremlin undoubtedly also views as assets in its strategy to retain influence in the region. Latvia has the largest contingent of those identifying as ethnic Russians, with around 35 percent, while Estonia has 29 percent and Lithuania has the fewest, at around 6 percent. The issue of grey passport holders—where citizenship was not automatically granted to ethnic Russians in Latvia and Estonia upon the collapse of the Soviet Union—has complicated progress on integrating Russian speaking communities there. Moscow has taken advantage of these complications to position itself as the defender of Russian speakers in the region. Among other things, Russia has criticized Estonia and Latvia for not granting automatic citizenship to their large Russian-speaking minorities, maintaining that all three Baltic states have passed restrictive laws limiting the public use of the Russian language. […]

Energy supplies account for much of the Russian-Baltic trade. When it comes to oil, the first half of 2019 saw Estonia and Lithuania import over 75 percent of their oil from Russia, while Latvia imported significantly less, with only up to 25 percent of its oil imports coming from Russia. The Baltics also used to import most of their gas from Russia. For instance, in the first half of 2019, Estonia and Latvia received more than 75 percent of their natural gas imports from Russia’s Gazprom, while Lithuania received 50-75 percent. In addition to selling gas, Gazprom used to own significant stakes in all three of the Baltic states’ main gas companies: 37 percent of Lithuania’s Lietuvos Dujos, 47 percent of Estonia’s Eesti Gaas and 50 percent of Latvia’s Latvijas Gaze as of 2013. This gave Gazprom, and by extension Russia, a significant say in the Baltics’ gas policies. […]

Russia’s shifting economic relationship with the Baltic states appears to be reflective of some of its own economic security concerns. Russia is keen to avoid depending on NATO member states for trade and is wary of its reliance on Baltic ports to handle cargo. As oil prices, upon which the ruble largely depends, remain depressed, and projected economic growth in Russia is set to remain at just 1.8 percent in 2021, Russia is increasingly reluctant to pay the Baltics for using the region’s ports for exports of oil. Läs artikel

[…] Russia and China are now viewed as strategic competitors by the United States. There are increased levels of Russian military activity in the Arctic, new Arctic Ocean sea routes such as the Northern Sea Route above Russia are opening with accompanying strategic issues, and the vast Arctic energy and raw material resources remain to be exploited. […]

Still, cooperation proceeded on issues related to Arctic sustainable development, health and wellbeing, and biodiversity. A new interstate agreement was signed on scientific cooperation (2015), a polar code for Arctic shipping was reached through the International Maritime Organization (2017) and a Central Arctic Oceans Fisheries Agreement was signed in 2018 to preclude commercial fishing in this region until science provided guidance. […]

Despite these successes, the most serious signal of declining Arctic Council cooperation and consensus was the failure (largely attributed to U.S. objections about the inclusion of language on climate change) of the Arctic Council Ministerial meeting to reach an agreement last year in Rovaniemi, Finland on a Ministerial Declaration, a first since the Council inception in 1996.

The Arctic is the highest priority strategic national interest of Russia. Arctic oil and gas resources are essential to Russia’s economic future as is the defense of its territory along its four-thousand-kilometer Arctic coastline. Key military assets protect its second-strike nuclear capability based on the Kola Peninsula. Russia has refurbished Soviet-era air and naval installations and built new ones, augmented troop presence and conducted extensive maneuvers, installed modern radar and electronic warfare capabilities and developed a new overarching Arctic military command. Moscow argues these are defensive measures to deter possible Western threats to Russian sovereignty and protect the Northern Sea Route and its Arctic resources. […]

The United States has responded with its own military maneuvers,  plans to add six icebreakers to its very limited fleet and at last year’s Arctic Council Ministerial, Secretary of State Pompeo introduced hard security issues as he sharply criticized the Russian military buildup and charged Russia and China with aggressive intentions in the Arctic. Läs artikel

Regeringen beslutade den 2 juli en proposition som stärker arbetet mot utländska direktinvesteringar som hotar säkerhet och allmän ordning. I propositionen föreslås en ny lag som innehåller kompletterande bestämmelser till EU:s förordning om utländska direktinvesteringar och som underlättar det internationella samarbetet på området enligt EU-förordningen.

With foreign interference surging, front lines between combatants shifting, tens of thousands fleeing their homes and the threat of COVID-19 looming large, a negotiated solution to the crisis in Libya — now in its tenth year — is more urgent than ever, Secretary-General António Guterres told the Security Council in a 8 July videoconference meeting* dedicated to the situation in the North African country. […]

Wang Yi, Minister for Foreign Affairs of China, said that the ongoing conflict in Libya opens the door to rampant terrorism, weapons proliferation and massive refugee outflows. The international community must translate consensus into action, turn vision into reality on the ground and bring peace to Libya’s people as soon as possible. Achieving a comprehensive ceasefire and cessation of violence should be the immediate priority, he said, adding that all countries must honour Council resolutions, refrain from getting involved in the conflict or meddling in Libya’s internal affairs, and strictly enforce the arms embargo. The principle of a Libyan‑led and Libyan-owned peace process must be upheld, with the United Nations serving as the main channel of mediation and the League of Arab States and African Union encouraged to play an important role. “What we can learn from the decade-long turmoil in Libya is that attempts aimed at so-called regime change only spark turbulence, and that military intervention only opens the door to endless trouble,” he said. […]

Heiko Maas, Federal Minister for Foreign Affairs of Germany, spoke in his national capacity, saying that, six months after the Berlin Conference, COVID-19 has turned the world upside down. While the rest of the world was fighting the coronavirus, hospitals in Libya came under bombardment, while weapons and mercenaries arrived in Libyan cities. “It is time to stop this cynical absurdity,” he said, explaining why all participants in the Berlin process were invited to today’s meeting. Foreign interference remains the main driver of the conflict in Libya and it must end. That means no more aircraft, tanks or ships full of weapons “and no more lies”. Targeted sanctions and other measures will be used to ensure that Libya is no longer the battleground in a foreign war. He added that backdoor deals that enable foreign actors to carve out spheres of influence must stop. Instead, the international community must unite behind UNSMIL and United Nations-led peace efforts to help Libya’s people find a political solution, achieve lasting peace, and preserve the country’s territorial integrity and sovereignty. Läs  referat från mötet

Amerikanske bombefly er stadig oftere på tokt over nordområdene. Den militære aktiviteten øker nå raskere enn russernes.

– Det er grunn til å følge nøye med, sier tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Tidligere var de slagkraftige krigsmaskinene sjeldne gjester i norsk luftrom, men dette er i rask endring. Også Sverige, som i over hundre år har erklært seg nøytrale, har en rolle i det som skjer nå.

– Nylig så vi amerikanske bombefly på tokt over Sverige og Norge. At det moderne strategiske bombeflyet B-1B Lancer flyr over tidligere nøytrale Sverige er helt nytt. Det har vi ikke sett før, sier militærfaglig rådgiver Per Erik Solli, ved Nord universitet i Bodø.

Det amerikanske luftforsvaret bekrefter at dette er første gang de har flydd med bombeflyene over Sverige.[…]

Forsvarets operative hovedkvarter fører statistikk over hvor mange avskjæringer norske jagerflygere gjør. Senest før helgen ble flere russiske fly avskåret da de fløy i internasjonalt luftrom langs Norge. Men ifølge Forsvaret har man ikke fra russisk side opplevd store endringer i type aktivitet det siste året. […]

Forsvaret opplyser overfor NRK at de ikke har noen oversikt over hvor ofte det er allierte fly i norske nærområder. Det gjør det vanskelig å si nøyaktig hvor stor økningen er.

– Hvis vi sammenligner aktivitet de siste par årene, så øker USAs og alliertes aktivitet raskere enn Russlands. Men hvis vi ser utviklingen i et 15-årsperspektiv, er bildet mer nyansert, sier Solli. […]

Men det er ikke bare mot Russland at USA nå viser tenner.

– Det vi ser nå, som også er nytt, er at amerikanerne har begynt å bruke sine moderne marineskip og bombefly til å sende geopolitiske signaler. At også Sverige er med på denne signaliseringen sammen med USA, det er et helt nytt utviklingstrekk, sier militærfaglig rådgiver Per Erik Solli. Läs artikel

Läs även kommentar här på sajten till överflygningen av svenskt territorium med amerikanska B-1B