Månad: juni 2021

Et britisk krigsskip ville ta den raskeste veien rundt den russisk-annekterte Krim-halvøya onsdag. Det russiske svaret kom kontant: Varselskudd, bomber og fly.

Det melder russiske medier og en BBC-journalist om bord på krigsskipet.

Etter en halvtime skiftet det britiske skipet kurs. Her er fem storpolitiske utviklingstrekk som ble satt på spissen i disse 31 minuttene:

1. Krim-konflikten består

I 2014 ble Europa rystet i grunnmuren. Et massiv folkelig opprør i Ukraina ble møtt med motstand. Størst var motstanden øst i landet og på Krim-halvøya. […]

4. Informasjonskrigen raser

Hendelsen blir forskjellig fremstilt. I russiske medier blir det britiske skipet fremstilt som en farlig provokasjon. I detalj går statlig TV gjennom hvor godt utrustet det britiske skipet var med våpen.

I vestlige medier understrekes det hvordan hendelsen er et bevis på hvor aggressiv Russland er.

I tillegg: Hele onsdag hersket det stor forvirring rundt hva som egentlig hadde skjedd i Svartehavet. Russerne sa at de hadde skutt varselskudd. Britiske myndigheter nektet deretter for at noe slikt hadde skjedd.

BBC-journalisten om bord på skipet hadde en annen historie. Han forteller at to russiske skip som skygget HMS Defender, prøvde å tvinge britene til å endre kurs. Siden ble det avfyrt skudd som hørtes ut som de var i trygg avstand, forteller journalist Jonathan Beale.

Benektelsen fra britiske myndigheter ga inntrykk av at Kreml var skyldig i desinformasjon. Men det de kanskje egentlig bare var skyldige i, var å overdrive situasjonen, skriver Sabbagh i The Guardian.  Läs artikel

What really happened between Russian forces in Crimea and the British destroyer HMS Defender today is wholly unclear. Maybe, as the British admiralty says, the Russians were conducting live fire exercises in the vicinity and warned the British of this. Maybe, as the Russians say, they deliberately fired nearby to warn the British ship to leave what Russia claims are its territorial waters, which the British ship deliberately entered to challenge this Russian claim.

The episode does however highlight the dangers involved in using warships or warplanes to make diplomatic or legalistic points. The danger of an accidental collision is always present, and the resulting international crisis may spiral beyond anything that either side would have wished or can control. […]

We should also remember the hysteria in our own media and security establishments when the ships and aircraft of rival powers approach our own air space and territorial waters. In recent weeks, the U.S. media has engaged in panicky speculation about the appearance of two (two) Iranian warships in the Atlantic Ocean (apparently viewed by the journalists and analysts concerned as an American lake). Läs artikel

– Er dere ikke fryktelig redde, dere som lever med Sovjet rett innpå dere? spurte tremenningen min. Det var i midt i den kalde krigen, og vi sto og så ut over de uendelige solsikkeåkrene på farmen hans i Nord-Dakota. Et stykke ute i åkeren var det en silo, hadde han fortalt meg. Nede i den befant det seg en interkontinental atomrakett, siktet inn mot et mål i Russland. Han tjente noen slanter på tomteleie for den.

Jeg opplevde at tremenningen min var langt mer utsatt og hadde større grunn til å frykte. Hvis den sovjetiske lederen trykket på atomknappen, ville min slektnings farm bli noe av det første som ble utslettet. Läs krönikan

France and Germany have suggested inviting Vladimir Putin to a summit with the EU as part of a broader reset of the bloc’s relations with Russia.

The proposal from Emmanuel Macron and Angela Merkel comes after Joe Biden’s Geneva summit with the Russian president, and supporters of the idea argue that European leaders can deliver the same direct messages about Russian behaviour while keeping the door open to compromise and cooperation. […]

“We need to have a discussion about how to get away from this negative spiral … but we need to advance united,” Reuters news agency quoted one senior EU diplomat as saying, while noting that there could be opposition to a summit from Baltic member states. Läs artikel

Marineøvelsen Sea Breeze 2021 er under oppseiling og skal etter planen starte 28. juni, ifølge Newsweek . 32 land, deriblant Norge, og 5000 soldater skal delta i øvelsen som ledes av USA og Ukraina.

– Sea Breeze er en årlig øvelse som holdes for 21. år på rad i år. Å holde en slik felles øvelse årlig er en synlig demonstrasjon av USAs nære samarbeid med våre allierte i Nato og andre land for å forbedre den maritime sikkerheten i Svartehavet. sier talsmann for den amerikanske marinen, løytnant Bobby Dixon, til Newsweek.

Styrken skal blant annet øve på ubåtjakt, luftvern, redningsaksjoner og operasjoner knyttet til spesialstyrker. […]

Storbritannia og Russland er høyst uenige om hvorvidt russerne har skutt varselskudd mot et britisk marinefartøy i Svartehavet. Ikke riktig, sier britene. Meldingen om de angivelige varselsskuddene ble spredt av russiske nyhetsbyråer onsdag. Britiske myndigheter avviser dem helt.

– Ingen varselsskudd er rettet mot HMS Defender. Det britiske marinefartøyet seiler fredelig gjennom ukrainsk farvann i tråd med internasjonale regler, heter det i en Twitter-melding fra forsvarsdepartementet i London, skriver Ritzau/TT/NTB.

Meldingen er stikk i strid med hva russerne meldte tidligere på dagen. Läs artikel

Når militære styrker roterer inn og ut av operasjonsområder i tiår etter tiår, skjer det noe med beslutningstakerne. Politikere, embetsverk og offiserer sosialiseres inn nye selvbilder. Gamle normer, som at Forsvaret er et nasjonalt nødvergeinstrument byttes ut med nye selvbilder der det å krige ute blir viktig for å forstå seg selv som «en god alliert». […]

Men en ny normaltilstand og et nytt selvbilde gjør noe med oss. Terskelen for å sende styrkene til utlandet senkes. For det som utløste debatt og uenighet på Stortinget i 2001 og 2002, da de første kontingentene entret verdens femte fattigste land, skjer uten et skuldertrekk 20 år senere.

Basert på resonnementet er det ikke urimelig å anta at en mulig årsak til skandinavisk militæraktivisme skyldes et 20-årig utenlandsengasjement i ett operasjonsområde, Afghanistan. Slik sett er spørsmålet til Friis nyttig, fordi det fremtvinger mer refleksjon og ettertanke. Ikke minst i spørsmålet om hvordan vi kan nyttiggjøre oss det vanskelige begrepet. Resonnementet kan kanskje danne ansats til to analytiske dimensjoner: tid og rom. Tidsdimensjonen er redegjort for ovenfor, ved å vise til 20 års sammenhengende krig i Afghanistan. Romdimensjonen har jeg ikke vært like opptatt av. Men også den kan fylles med empiri. For eksempel fra Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Mali – kriger der Norge og Danmark strengt tatt ikke har tunge nasjonale sikkerhetsinteresser. Men hvor det likevel føles helt naturlig å delta, ikke minst for å bistå den viktigste alliansepartneren i «terrorbekjempelse» (ofte i land som direkte eller indirekte allerede har blitt destabilisert gjennom en foregående USA-ledet koalisjonsoperasjon). Läs hela svaret

[…] The long campaign against Julian and WikiLeaks is a window into the collapse of the rule of law, the rise of what the political philosopher Sheldon Wolin calls our system of inverted totalitarianism, a form of totalitarianism that maintains the fictions of the old capitalist democracy, including its institutions, iconography, patriotic symbols and rhetoric, but internally has surrendered total control to the dictates of global corporations.

I was in the London courtroom when Julian was being tried by Judge Vanessa Baraitser, an updated version of the Queen of Hearts in Alice-in Wonderland demanding the sentence before pronouncing the verdict. It was judicial farce. There was no legal basis to hold Julian in prison. There was no legal basis to try him, an Australian citizen, under the U.S. Espionage Act. The CIA spied on Julian in the embassy through a Spanish company, UC Global, contracted to provide embassy security. This spying included recording the privileged conversations between Julian and his lawyers as they discussed his defense. This fact alone invalidated the trial. Julian is being held in a high security prison so the state can, as Nils Melzer, the U.N. Special Rapporteur on Torture, has testified, continue the degrading abuse and torture it hopes will lead to his psychological if not physical disintegration.

The U.S. government directed, as Craig Murray so eloquently documented, the London prosecutor James Lewis. Lewis presented these directives to Baraitser. Baraitser adopted them as her legal decision. It was judicial pantomime. Lewis and the judge insisted they were not attempting to criminalize journalists and muzzle the press while they busily set up the legal framework to criminalize journalists and muzzle the press. And that is why the court worked so hard to mask the proceedings from the public, limiting access to the courtroom to a handful of observers and making it hard and at times impossible to access the trial online. It was a tawdry show trial, not an example of the best of English jurisprudence but the Lubyanka. Läs artikel

The recently concluded summit meetings of the G-7 and NATO exhibited attempts at delicate balancing acts on the part of members who faced the challenge of responding to Washington’s growing pressure on both bodies to take a strong, collective stance against the People’s Republic of China (PRC). The communiques emerging from the two gatherings reflected attempts to satisfy U.S. demands without adopting positions that might cause irreparable damage to relations with Beijing. […]

The relatively tepid language about the PRC in both communiques indicates that even America’s closest allies are not fully on board for a hardline policy toward China. They did the minimum necessary by agreeing to statements that barely met Washington’s most insistent demands. Tellingly, neither the G-7 nor NATO approved substantive policies to curb Beijing’s alleged misconduct. President Biden pronounced that he was “satisfied” with the G-7 declaration, but that comment suggested something less than an enthusiastic verdict on his part. Läs artikel

På begynnelsen av 2000-tallet ble det norske invasjonsforsvaret nedlagt. Men hvilke årsaker var viktigst for denne beslutningen? Var det økonomiske, institusjonelle eller kulturelle årsaksforhold? I denne artikkelen legges hovedvekten på institusjonelle årsaker, særlig den norske frykten for at NATO skulle bli irrelevant for USA. Dermed var det bare en ting å gjøre: å avvikle invasjonsforsvaret slik at det kunne frigjøres friske penger. […]

I 2015 bidro dette overforbruket til en militærfaglig anbefaling om å øke alliert tilstedeværelse på norsk jord i fredstid (Forsvaret, 2015). For uten evnen til selv å håndtere egne episoder, hendelser og kriser i møtet med Russland må disse oppgavene outsources til USA. Og dermed blir det vanskeligere for Norge å videreføre de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk, om både å være en god alliert i vest og samtidig en god nabo i øst. For Russland frykter ikke et lite NATO-tilpasset norsk forsvar som knapt nok fungerer i fredstid. Det Russland frykter, er at Norge brukes som springbrett for amerikanske operasjoner. Enten nordover mot Kola og de strategiske styrkene på den andre siden av norskegrensen. Eller østover, for å beskytte utsatte NATO-land i Østersjøen (Heier, 2019). Läs artikel