Hårek Elvenes (H): Hvordan vil statsråden bidra med avklaring om hvordan resolusjonen skal forstås i dagens situasjon?
Kgl. Resolusjon av 10. juni 1949, bedre kjent som «Plakaten på veggen» gir føringer på hva som forventes av befalingsmenn og tidligere befal ved angrep på Norge. Dagens situasjon er annerledes enn i den tiden resolusjonen var vedtatt. Statsrådens overrekkelse av et eksemplar til den amerikanske forsvarsministeren forleden, understreker betydningen av «plakaten».[…]
Frank Bakke-Jensen:
Instruksen retter seg til militære befalingsmenn og militære sjefer (jf. definisjonene i pkt. 1, 2 og 4). De viktigste pliktene den pålegger dem er:
• Plikt til total motstand ved væpnede angrep mot norsk territorium. Alle militære befalingsmenn skal uten videre gjøre motstand mot et væpnet angrep med alle midler som står til rådighet og sette all kraft inn på forsvaret i løpet av kortest mulig tid, uten på forhånd å ha mottatt særskilt ordre om det (se pkt. 8 a).
• Plikt til å mobilisere. Uten nærmere ordre skal militære sjefer som får kjennskap til at et væpnet angrep har funnet sted i sitt ”kommandodistrikt”, straks mobilisere alle underlagte enheter så raskt og effektivt som mulig, dog slik at forholdsordre fra nærmeste sjef skal innhentes dersom dette er mulig uten å forsinke mobiliseringen (pkt. 9 og 10).
• Plikt til å fortsette forsvarskampen dersom regjeringen blir satt ut av spill. Dersom regjeringen blir satt ut av funksjon gjennom tilfangetakelse eller på annen måte, skal forsvarskampen fortsettes uavhengig av de ordre som blir utstedt i dens navn (pkt. 8 c). […]
Det kan hevdes at ’Plakaten på veggen’ er en del av vår beredskapsarv som tilhører en svunnen tid basert på 9. april-scenariet, og som derfor bør endres eller oppheves. Jeg mener at instruksen er relevant også i dag, og at bestemmelser av denne karakter må være langsiktige og uavhengige av skiftende sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Läs hela svaret