Den norske forsvarsdebatten preges av at modernister og tradisjonalister ser både problemene og løsningene svært forskjellig. Begge har noe å lære oss.
Sverre Diesens rører i grumsete vann i sitt siste intervju i Minerva, den 28. oktober. Den stadig mer polariserende forsvarsdebatten handler om trusselpersepsjon, innretning og anvendelse av norske styrker og viljen til å bruke penger på forsvar. Det finnes to fløyer som ser diagnose og medisin forskjellig.
Ved nærmere ettersyn er det derimot ikke sikkert at man må velge en side. Begge parter har rett, men følger hver sin logikk. […]
Det finnes mange grupperinger av tradisjonalister og det lar seg vanskelig peke ut én særlig toneangivende stemme, selv om Jacob Børresen, Robert Mood og Kjell Grandhagen leverer solide innspill fra den fløyen.
Tradisjonalistene vil bruke mer penger på Forsvaret, og argumenterer for at det er viktigere å være klar i dag enn å være det i 2040. Tradisjonalistene fokuserer på at landmakten er det dominerende militære virkemiddel og at sjø- og luftmaktens hovedrolle er å støtte landmakten. Begrunnelsen finner de i krigshistorien. Krig er ført av, for og mot mennesker på landjorda.
Modernistene hevder derimot at Forsvaret har nok penger, og legger til grunn at det kun er hypotetisk hvorvidt vi trenger å bruke Forsvaret. En trussel mot Norge er tilnærmet ikke-eksisterende, og den lille trusselen som er igjen kan avgrenses, forstås og planlegges for. Modernistene vektlegger begrepet strategisk, og setter såkalte strategiske effekter, som F-35, ubåter og missiler foran alt annet. Läs artikel