9. februar 1920 skrev Fritz Wedel Jarlsberg under «Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen», eller det som vanligvis omtales som Svalbardtraktaten. Traktaten gav Norge suvereniteten over en øygruppe der største øy er Spitsbergen, som er litt mindre enn Trøndelag fylke, og har i dag en fiskevernesone som er nesten like stor som hele den økonomiske sonen rundt fastlandet.
Norge prøvde flere ganger etter frigjøringen fra Sverige å få suverenitet over Svalbard. Ved fredskonferansen i Paris etter første verdenskrig fikk Norge muligheten. Norge hadde ikke deltatt i krigen, men handelsflåten hadde vært en viktig aktør spesielt for de allierte. Russland, en annen interessent, var ikke representert på grunn av tsarens fall. Dermed ble Svalbard, som da var «terra nullius» – altså statsløst, gitt til Norge. Selv om øyene ble gitt til Norge, inneholdt imidlertid traktaten klausuler om militæraktivitet og likebehandling av økonomiske interesser. Denne traktaten følges den dag i dag. Läs artikel