Høsten 2018 gikk startskuddet for en ny fireårig planprosess for hvordan det norske forsvaret skal utvikle seg. I den forbindelse fikk Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i oppdrag fra Forsvarsdepartementet om å komme med innspill.
[…] For Solberg-regjeringen er dette en doktrine som de senere år har lagt mer vekt på militær avskrekking overfor Russland, og som i betydelig grad har initiert en nokså outrert «invitasjonspolitikk» overfor USA. Dette gir kanskje mer sikkerhet, fordi en eventuell krise mellom Russland og Norge ikke risikerer å bli en krig med Norge – men en krig om Norge, der USA raskt kan komme på banen. Men den samme doktrinen kan også gi landets innbyggere mindre sikkerhet, rett og slett fordi Russland i økende grad begynner å se på Norge som et potensielt «springbrett» for amerikanske operasjoner. Enten inn mot de strategiske atomstyrkene på Kolahalvøya, eller mot russiske styrker i Østersjøregionen og Baltikum. For russerne er jo ikke redde for 5,3 millioner innbyggere som knapt nok kan holde seg med et forsvar som holder i tre-fire dager på døgnkontinuerlig beredskap. Det russerne frykter er at varslingstiden som trengs for å opprettholde en troverdig andreslagsevne i nord forsvinner, fordi Norge gjøres tilgjengelig for amerikanske luft- sjø- og landmilitære styrker tett opptil deres egne grenser. Dette gjør at norsk infrastruktur, især det digitale samfunnskritiske nervesystemet, blir mer eksponert for russisk etterretningsvirksomhet. […]
I dette bildet blir FFI-rapporten Hvordan styrke forsvaret av Norge? raskt et nyttig politisk verktøy for regjeringen. Ikke minst for å fortsette en politikk som de selv mener gir best sikkerhet til Norge. Men som stadig flere – sågar innad i regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiene, så vel som i opposisjonspartiene på venstresiden – stiller spørsmålstegn ved. For norsk sikkerhet ligger ikke gjemt i den «amerikanske folden». Norsk sikkerhet ligger gjemt i balansepunktet mellom det å være «en god alliert» til USA, og «en god nabo» til Russland. Når FFI bes om vurdere ulike konseptuelle retninger for utviklingen av Forsvaret blir dermed FFI brukt i et politisk spill i et arbeid som egentlig skulle vært diskutert og drøftet på Stortinget, i mediene og i den bredere samfunnsmessige debatten. […]
Kjernespørsmålet som skulle ligget til grunn for FFI-analysen, men som embetsverket i departementet hjelper regjeringen til å unngå, er nemlig dette: Hvordan kan et lite allianseavhengig land med felles grense til Russland oppnå så mye sikkerhet som mulig gjennom NATO-medlemskapet – uten samtidig å fremprovosere russiske mottiltak i egne nærområder? Läs artikel