NATOs militære nærvær i Afghanistan over 20 år endte i kollaps og ny makt til Taliban. I slutten av juli var det ti år siden de norske pilotene vendte nesen hjem fra Libya. Etter å ha sluppet 588 bomber og bidratt til et Libya i kaos har dette blitt en verkebyll i vår nasjonale bevissthet som vi helst ikke snakker om.
Derimot har det vakt en viss oppmerksomhet at Norge har sagt ja til å sende soldater til Mali for å bidra til en fransk pågående aksjon mot islamister der. At det er sammenheng mellom vår krigføring i Libya og behovet for å «rydde opp» i Mali snakkes det lite om. Et enstemmig Storting sluttet i mars 2011 opp om forslaget om å sende piloter til Libya. Dette var en oppfølging av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 som vedtok å opprette en flyforbudssone for å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi mot et fryktet angrep fra Muammar al-Gaddafi. Det ble fra de fleste partilederne i Stortinget den gang uttrykt frykt for et nytt «Rwanda» og FN-prinsippet om Responsibility to protect (R2P) skulle nå prøves ut i praksis. NATO overtok det som skulle være et forsvar av sivilbefolkningen og bidro til en angrepskrig som endte med regimeskifte og en utenomrettslig henrettelse av Gaddafi i oktober 2011.
I boken Libya. Krigens uutholdelig letthet, som jeg redigerte sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt, konkluderer professor Geir Ulfstein med at «Norge brøt folkeretten i Libya». Den kaotiske virkeligheten i dagens Libya og i deler av Nord-Afrika, med statens sammenbrudd, Läs artikel