[…] Basepolitikken har alltid vært omdiskutert. Den såkalte tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom USA og Norge er ikke uproblematisk, som professoren påpeker. Han mener likevel den er klok. I fredstid har den lite amerikansk fotavtrykk, men muliggjør rask støtte ved behov.
Så er de fire “McDonald’s-basene” egentlig et brudd med basepolitikken? Kan man for egen del spørre, selv om man hverken er oberstløytnant eller professor. At utenlandske styrker ikke stasjoneres i Norge i fredstid, må jo nettopp innebære at vi legger til rette i fredstid for mottak av allierte styrker for å lette assistansen i krig eller når krig truer. Dette gjorde vi jo hele tiden under den kalde krigen. Problemet med tilleggsavtalen er ikke dette, men at den går lenger enn langt i jurisdiksjonsspørsmålet. Og at basene også må ses i sammenheng med USAs globale strategi, som slett ikke alltid er sammenfallende med småstaten Norges.
Oberstløytnanten, i motsetning til generalløytnanten, tror ikke at norsk sikkerhetspolitikk blir bedre av å ha utenlandske styrker permanent stasjonert på baser i Øst-Finnmark. Vi trenger ikke å provosere unødig ved å ha felles øvelser med kampfly nær Kaliningrad. Det gir liten merverdi å øve med amerikanske bombefly langs grensen til Russland. Professoren påpeker noe særdeles viktig, Norge er i en helt annen strategisk og historisk tradisjon enn Polen og Baltikum.
-Norge er geopolitisk knyttet til Russland til evig tid, fremholder oberstløytnanten. Vi må se lenger enn til Putin. I det lange løp ønsker vi lavspenning, folk-tll-folk-samarbeid, integrert handel, større forståelse for hverandre og alle gode mekanismer som kan redusere faren for krig. Det er nettopp dette balansen mellom avskrekking og beroligelse skal ivareta. Läs artikel