Norge er et lite og geopolitisk utsatt land. Det ligger som en buffer mellom stormaktene. I vest verdens ledende stormakt USA, som vi er venner og alliert med, men som er langt unna og har egne interesser som stormakt å ivareta. I øst Russland, verdens største land, som vi deler grense med og som vi nå deltar i en krig mot.
Norges nærhet til Russlands strategiske andreslagsflåte på Kola-halvøya, vår geopolitiske betydning og beliggenhet i forhold til kontrollen over Nord-Atlanteren og porten til Polhavet og vår nyervervede rolle både som vertskapsland for amerikanske baser og som Europas viktigste leverandør av gass, gjør Norge og norsk territorium utsatt.
Nesten enhver krise eller krig mellom stormaktene av noe omfang vil gjøre oss til objekt for stormaktenes interesser. Det er vi nå under krigen i Ukraina. Det er ikke urimelig å påstå at Norges sikkerhet er sterkere truet enn noen gang under den kalde krigen, og kanskje mer enn noe annet NATO-land.
USA er verdens ledende stormakt. Det har USA vært siden forrige årtusenskifte. USA har omkring 600 større og mindre baser rundt omkring i verden. I tillegg har USA 11 hangarskipsgrupper som kontinuerlig pløyer de 7 hav. Det gjør de ikke for moro skyld. Det gjør de for å ivareta amerikanske sikkerhetsinteresser og for å utøve maktprojeksjon og innflytelse rundt omkring i verden. […]
Sett fra Washington er de her primært for å forsvare USA, for få fordelen av en fremskutt forsvarsperimeter og dybde i eget forsvar og for å kunne utøve maktprojeksjon i vår region. De er her sekundært for å forsvare Europa og Norge. Sånn sett har vi både sammenfallende og konflikterende interesser i forhold til vår hovedallierte USA.
At vi har sammenfallende interesser er en bra ting. Deres nærvær øker vår evne til avskrekking, men det bidrar samtidig til økt spenning og fare for å bli utsatt for et forkjøpsangrep. USAs forhold til andre land er, som andre stormakters, først og fremst drevet av hva som tjener egne interesser. […]
Norge er et lite land, og som et lite land er våre forsvars- og sikkerhetsinteresser av ren defensiv karakter mens amerikanske forsvars- og sikkerhetsinteresser inneholder et åpenbart offensivt element. Det synes dårlig forstått av norske forsvarspolitikere og norske forsvarsplanleggere.
Russland er en stormaktsnabo med stormaktsinteresser. Vi har aldri vært i krig med Russland før nå gjennom krigen i Ukraina. Men Russland søker, på samme måte som USA, å ivareta egen sikkerhet både når det gjelder den regionale balansen i konvensjonelle våpen så vel som når det gjelder strategiske kjernevåpen, den såkalte terrorbalansen. […]
Den største trusselen mot vår egen sikkerhet er oss selv. Det var ikke russerne som la ned den norske hæren. Det var ikke de som senket Helge Ingstad. Det er ikke deres skyld at vi ikke har missilforsvar og et adekvat luftvern og at Sivilforsvaret er i en elendig forfatning. Hadde du spurt dem, ville de beklaget dette.
De vil gjerne ha en stor norsk hær, helst i Troms. Da ville det bli mindre plass for en amerikansk eller britisk. De ser gjerne en norsk marine med evne til sjønektelse i norske farvann og like gjerne at vi gjør bruk av en slik evne når det er nødvendig. De vil ikke ha amerikanske, franske eller amerikanske undervannsbåter med kjernefysiske våpen i norske fjorder, men er avhengig av at vi har kontroll med egne farvann selv.
Det skremmer ingen i Moskva om vi begrunner vårt forsvar med en russisk trussel. Vi virker bare uhøflige. De foretrekker at Norge er NATO i nord heller enn at amerikanerne er det.
Og de er relativt avslappet til finsk og svensk medlemskap i NATO. De vil heller at Norden skal ivareta sin egen suverenitet og kunne forsvare seg selv enn å få amerikanerne inn på egen dørterskel. Läs artikel