[…] Småstaten Norge vil normalt ikke ha makt til å legge geopolitiske målsettinger til grunn for sin utenrikspolitikk. Når det skjedde var det vanligvis fordi det dreide seg om områder stormaktene ikke hadde noen stor interesse av. Etableringen av Det norske havdomenet er unntaket som bekrefter regelen. Men dersom stormaktene, når havdomenet ble etablert, hadde visst hvilke ressurser det rommet, er det ikke sikkert at Norge ville ha lykkes med etableringen. Grunnlaget for norsk jurisdiksjon over sonen og sokkelen rundt Svalbard er dessuten omstridt, og det er neppe i Norges interesse at dette spørsmålet blir satt på spissen, og vi blir trukket for domstolen i Haag.
Norge kan ikke lenger basere sin utenrikspolitikk på geopolitiske målsettinger, ut over å forsøke å konsolidere hva vi allerede har oppnådd. Derimot er det maktpåliggende for et lite land som vårt, i en geopolitisk utsatt posisjon som nabo til Russland, kyststat til de militærstrategisk viktige og ressursrike nordlige havområder, og som arktisk kyststat, å basere vår utenriks- forsvars- og sikkerhetspolitikk på inngående kjennskap til hvordan geopolitiske vurderinger former de omkringliggende stormaktenes, USAs, Russlands, EUs og i stigende grad Kinas, utenrikspolitikk og prioriteringer. Forskningsbasert kunnskap om internasjonale forhold og geopolitikk er avgjørende for at myndighetene skal kunne fatte kloke avgjørelser i utenrikspolitikken. Derfor er dette en gledelig melding, og jeg ønsker Ole Jacob Sending og folkene hans lykke til med viktig arbeid. Läs artikel