[…] For å få det til må forholdet til omverdenen gjøres mindre belastende. Med allianser i Europa og Asia, og 750 militære baser og støttepunkter rundt om i verden, er kostnadene store. Trump har søkelyset på penger og mener amerikanerne blir lurt og utnyttet, ikke minst av allierte og partnere som blir beskyttet uten å betale for det. Heretter blir de alliertes verdi definert som det de betaler for å få den amerikanske beskyttelsen og hvor mye de kjøper av amerikanske varer. […]
Trump vil avslutte de krigene USA er involvert i. Det springer ut av samme tankegang: Krigene koster, og i den grad det lykkes å stoppe dem gir det dessuten politiske og personlige fjær i hatten. Involvering i nye kriger vil han også unngå, av samme grunn.
Dette betyr ikke at Trump-administrasjonen vil nedprioritere investeringene i militær makt. Tvert om: Trumps første presidentperiode viste at han var fast bestemt på å opprettholde USAs militære styrke – ingen over og ingen ved siden – og at han er tilbøyelig til å gjøre det mer enn andre. Militær overlegenhet er viktig for avskrekkingsformål og for å minne omverdenen om at USA er sterkest blant sterke. Mindre stater tilpasser seg maktforholdene og har en tendens – bevisst eller ubevisst – til å føye seg etter den sterkeste. […]
Den økonomiske tvangsmakten vil han derimot utnytte til fulle. Vi kan forvente omfattende bruk av sanksjonsvåpenet og høye tariffer mot venner så vel som fiender. Han er nullsumorientert og mener at det som skader andre, er til fordel for USA. At alle kan tape på proteksjonistiske tiltak, er fjernt for ham. Maktgrunnlaget hviler på kontrollen med finanssystemet. Her er det imidlertid en kilen innebygd motsetning. For aggressiv bruk av den økonomiske tvangsmakten gjør andre land ekstra motivert til å undergrave dollaren.
Nato og alliansene i Asia står på leirføtter. Det skyldes de nevnte økonomiske prioriteringene, men også den generelle motviljen mot multilateralt samarbeid både i sikkerhetspolitikken og handelspolitikken. Trump foretrekker bilaterale avtaler. Bilaterale forsvarsavtaler er allerede inngått med de europeiske frontlinjestatene og alle de nordiske landene, og til forskjell fra Nato kan de bli stående uendret. Läs artikel