Den 14. august i år markeres hundre år siden Norge heiste orlogsflagget på Skjæringa ved Sysselmestergården i Longyearbyen for å markere norsk suverenitet på Svalbard. Etter intense forhandlinger i kjølvannet av første verdenskrig, ledet av Norges minister og ambassadør i Paris, Fritz Wedel-Jarlsberg, ble den nordlige øygruppen, tidligere kjent som et terra nullius (ingenmannsland), lagt under norsk administrasjon. Dette skjedde ikke uten motstand fra andre nasjoner, men ble nedfelt i Svalbardtraktaten – en avtale som gir Norge både rettigheter og plikter på øygruppen.
Donald Trumps åpenlyse grønlandsbegjær har skapt en uro for om Svalbard blir neste brikke i spillet om Arktis. Blant andre har Kristelig Folkepartis leder tatt til orde for en økt militær tilstedeværelse på øygruppen. Vi må ikke være naive, sies det. Men like farlig som naivitet er en mulig utfordring av folkeretten og norsk militarisering av Svalbard.
Svalbardtraktaten er et unikt folkerettslig dokument, og Norges suverenitetshevdelse har gjennom de hundre årene som har gått siden norsk suverenitet trådte i kraft, vært en av nasjonens mest krevende utenrikspolitiske øvelser. […]
Det er Svalbardtraktatens artikkel 9 som fastslår Svalbards militære status: Det er ikke tillatt med baser eller festningsverk, og Svalbard kan i fredstid heller ikke benyttes i såkalt «krigsøyemed».
Norske myndigheter har historisk vært svært varsomme med å utfordre artikkel 9. I flere tiår etter den andre verdenskrig holdt Forsvaret seg langt unna Svalbard. Läs artikel