I 2011 kunne jeg deployere til min første internasjonale operasjon, i den Nato-ledede koalisjonen ISAF og til den tyske militærleiren Camp Marmal ved byen Mazar-E-Sharif.
Som etterkommer av en tvangsflyttet finnmarking fra 2. verdenskrig, turte jeg aldri å fortelle bestemor at jeg var under kommando av en tysk general. Til det var minnet hennes om konsekvensene av den brente jords taktikk altfor sterk, selv etter nesten 70 år.
Det militære engasjementet iAfghanistan satte sitt preg på Forsvaret som organisasjon.
Skulle du ha en sjanse på å få en attraktiv stilling hjemme, avansere i grad eller få skoleplass på en av krigsskolene, var det en klar forventning om at man hadde tikket av internasjonale operasjoner generelt, men Afghanistan spesielt.
Verdien av en tjenesteuttalelse har vel aldri vært høyere, verken før eller etter. […]
Norsk Afghanistan-politikk stadfestet at det skulle være et klart skille mellom det sivile og militære engasjementet. Pikeskoler og kvinners rettigheter var likevel et militært anliggende når det kom til legitimering av tilstedeværelsen i Afghanistan.
Argumentasjonsgrunnlaget for å i det hele tatt være i landet endret seg derfor like ofte som ansvarlige politikere og utskremte generaler svarte på spørsmål om dette. […]
USA har de siste 20 årene angivelig brukt like mye penger per måned i Afghanistan som det årlige budsjettet for alle FNs fredsbevarende operasjoner utgjør til sammen, cirka 8 milliarder dollar.
Sceneteppet har falt og teateret er lukket.
Tilbake står bi-rollehaverne – afghanske tolker og andre lokale ansatte. Overlatt til en skjebne noen få Nato-land har innsett realiteten og tatt konsekvensen av. Mens jeg har avansert videre i karrierestigen. Läs artikel