56 tidligere ledere av såkalte «paraplystater» – herunder seks norske – har bedt sine land avstå fra enhver befatning med atomvåpen og slutte seg til forbudstraktaten. Traktaten tar utgangspunkt i den økende risikoen for at våpnene blir brukt, og at bruk av våpnene vil bryte med internasjonal humanitær rett.
Debatten har gått i Aftenposten, Dagens Næringsliv og noen andre steder. Men ingen har sett nærmere på atomparaplyen. Hva er den ment å innebære og hvilken troverdighet har den? […]
Atomparaplyen skal garantere at hvis europeiske allierte blir angrepet, vil USA om nødvendig bruke sine atomvåpen mot aggressoren. Noen av dem er plassert på europeisk jord og koblet opp mot de interkontinentale missilene for å styrke avskrekkingens troverdighet. […]
Charles de Gaulle sa at USA ikke ofrer Chicago for Paris. I 1979 var Henry Kissinger inne på samme sak da han advarte europeerne mot å «be om garantier som vi ikke kan gi». Hvis det ble krig mellom Nato og Warszawapakten, ville ikke USA bruke sine våpen mot mål i Sovjetunionen, for det ville føre til gjengjeldelse mot amerikansk territorium. […]
I dag er 150 amerikanske atomvåpen lagret i fem europeiske land (kanskje færre, kanskje ikke i Tyrkia). De er koblet opp mot europeiske bombefly i et felles arrangement hvor USA har nøklene til våpnene og vertslandene til våpenbærerne.
Disse våpnene tillegges da heller ikke noen større militær rolle i Natos strategi. De sies derimot å ha symbolsk verdi som lim for å holde alliansen sammen. Men hadde alliansen hvilt på dette meningsfattige symbolet, ville den forsvunnet for lenge siden.
Natos strategi svikter derfor på troverdighetstesten. Konklusjonen blir den samme som i den humanitære tilnærmingen: Paraplystatene er best tjent med å bygge sitt forsvar på konvensjonelle midler, ikke på våpen som ikke kan brukes. Läs artikel