Før Stortinget tar sommerferie skal neste langtidsplan for Forsvaret behandles. Regjeringen har i sitt framlegg lagt seg på det laveste nivå i Forsvarssjefens fagmilitære råd fra oktober i fjor om innretning, struktur og dimensjonering for landets militære forsvar i årene framover. Det er grunn til å søke etter en forklaring ut over den som statsministeren og forsvarsministeren har valgt å gi. Hadde enda det lave ambisjonsnivå blitt framstilt som et «hvileskjær», begrunnet med de tøffe prioriteringer som en svekket økonomi for landet vil kreve de nærmeste årene som følge av korona-pandemien, men det avviste statsministeren da hun fikk et spørsmål om det fra en journalist i NRK/Dagsrevyen
Det er vanskelig å tro at en Høyre-ledet regjering gambler med landets sikkerhet. Nå kan man si at det ikke er noen aktuell militær trussel mot Norge, men den situasjonen kan fort endre seg med en selvhevdende stormakt i øst og en supermakt ledet av en impulsiv president i vest. Forklaringen er nok like enkel som den er politisk vanskelig å innrømme; vi lener oss rett og slett kraftig på amerikansk avskrekking. Det norske forsvar ser mer og mer ut som en framskutt modul i USAs strategiske konsept i Nordområdet. Og så lenge USAs interesser er reelt knyttet til en slik avskrekking er vi trygge bak supermaktens ”skjold”. Overvåking og informasjonsinnhenting tett opp mot Russlands strategisk viktige baser på Kolahalvøya skjer fra radarsystemer på land (Globus II-systemet ved Vardø) og til havs (E-fartøyene ”Marjata” og ”Eger” i Barentshavet). Det etterretningsbilde dette gir, hver dag hele året, har stor verdi for amerikanerne, og 700 US Marines på norsk jord (på rotasjonsbasis) understreker dette. Men er det holdbart inn i framtiden? Läs artikel