Det diskuteres høylyd i flere miljøer hvordan Norge og NATO skal forholde seg til Russland. Litt forenklet kan en si at en gruppering vil fortsette å holde «presset opp» og fortsette å ta egen suverene avgjørelser om hvordan Norge opptrer, mens andre mener Norge må ta hensyn til Russlands behov. Utfordringen er at ingen av disse ytterpunktene er løsningen! […]
Forutsigbarhet, fasthet, balanse og åpenhet var resepten som fungerte i mange tiår frem til murens fall og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Norge har alltid levd med en stor og sterk nabo. Norge og våre nærområder i nord vil alltid være interessant for våre Allierte og de har en egeninteresse i å operere her. Norge klarte tidligere å balansere dette meget bra, blant annet igjennom et NATO-medlemskap uten utenlandske styrker stasjoner i Norge og ved å la Allierte øve i Norge, men med restriksjoner om hvor og hvordan. Norge viste en fasthet og en forutsigbarhet uten å bli for «framoverlent» i vårt forhold til Russland. […]
Norge som «NATO i nord» bør hente frem «brobyggingskartet» fra perioden før 1990 tallet og oppdatere dette, men grunnprinsippene ligger der om forutsigbarhet, fasthet og åpenhet. Norge må finne tilbake til den velfungerende balansen som tidligere eksiterte. Hvor vi forsetter å forankre vår sikkerhet i et sterk NATO og hvor vi øver med Allierte i Norge. Men dette må balanseres mot hvordan vi gjør dette og forstå hvilke signaler det vi gjør sender.
Åpenhet og forutsigbarhet var kjernen i suksessen tidligere og det vil igjen være nøkkelen, samtidig som vi setter klare krav om hva som er akseptabel oppførsel fra Russland. Läs artikel