Litteratur

Barack Obama has forcefully defended his controversial killer drone policy in the former US president’s first memoir written after his eight-year tenure in the White House.

In an excerpt from A Promised Land published in the Sunday Times ahead of its release on Tuesday, Obama said the evolving face of warfare meant that he had to resort to “more targeted, non-traditional warfare”.

Compared to his predecessor George W Bush, drone strikes under Obama increased tenfold, resulting in thousands of deaths in Afghanistan, Somalia and Yemen, among other countries. But rights groups have consistently questioned the legality of such strikes and their precision, and have argued that well into Obama’s presidency, dozens of civilians were being killed in the ruthless pursuit of a single target.

Obama’s drone policy has been viewed as a significant blemish on his reputation as a president, with some regarding it as the most dangerous aspect of his legacy.

Defending his policy, Obama wrote that the often young men and boys he targeted “had been warped and stunted by desperation, ignorance, dreams of religious glory”. “They were dangerous,” he writes. ”The world they were a part of, and the machinery I commanded, more often had me killing them instead.”[…]

Obama oversaw more strikes in his first year than Bush carried out in his entire presidency. A total of 563 air strikes, mostly by drones, targeted Pakistan, Somalia, and Yemen during Obama’s eight years in office, compared to 57 under Bush, according to the Bureau of Investigative Journalism.

Obama’s administration also carried out hundreds of strikes in Libya and Syria. The Council of Foreign Relations (CFR) estimates that 3,797 people were killed in drone strikes during Obama’s tenure, including 324 civilians, a number that is disputed.

The expansion was enabled by Obama’s embrace of so-called “signature strikes” that allowed fire on gatherings of suspected militants. As Obama reportedly told senior aides in 2011: “Turns out I’m really good at killing people. Didn’t know that was gonna be a strong suit of mine.” Läs artikel

For de av oss som følger diskusjonen om Russland i verdenspolitikken tett, er det noen ofte gjentatte utsagn som etter hvert utløser en slags matthet eller kynisme. At Russland har kodifisert og fører en «hybrid krig» mot Vesten, er et av disse. Problemet med utsagnet er ikke at Russland ikke ser seg som i konflikt med Vesten og opptrer deretter. Det gjør Russland. Problemet er at dette begrepet hverken er sentralt eller nytt for russiske militære tenkere rent faktisk. Videre gir den gjentatte påstanden om at hybrid krigføring er en russisk praksis oss inntrykk av at Russlands ledere helt på egen hånd har klekket ut en ny, skummel form for krig. I denne situasjonen er Oscar Jonssons bok The Russian Understanding of War: Blurring the Lines between War and Peace et sårt tiltrengt, nitid dokumentert og ypperlig bidrag til forskning og opplysning. […]

Når en leser Jonssons fremstilling blir man likevel slått av hvordan den nye russiske forståelsen av krigens natur, som jo former dagens selvhevdende handlingsmønster, er «defensivt» drevet fram – som noe Russland er nødt til å implementere for å beskytte seg selv. Videre er det verdt å bite seg merke i at en del sentrale russiske tenkere, som general Makhmut Gerejev, eksplisitt uttrykker frykt for en utvikling der skillet mellom krig og fred viskes ut, nettopp fordi «alt blir krig» og forholdet mellom statene ødelegges. Derfor vil ikke Russland offisielt forandre definisjonen av krig før det er internasjonal enighet om det. Heri ligger det kanskje en mulig vei tilbake, dersom vestlige stater kunne få øye på den russiske forståelseshorisonten og finne det for godt å sette i verk noen beroligende tiltak? Läs presentationen

Norge som småstat påvirkes sterkt av sikkerhetsdynamikkene utenfor våre grenser. Hvilke potensielle trusler bør vi i Norge være forberedt på?

Denne artikkelen er i hovedsak en gjengivelse av kapittel 2, bakgrunnskapittelet til den nye boken: Strategisk ledelse i krise og krig, utgitt av Universitetsforlaget sommeren 2020. Godkjent av Universitetsforlaget og redaktørene (Larssen & Dyndal). […]

Med Norges tette tilknytning til NATO og bilaterale forhold til USA, Storbritannia og Tyskland – så er det vanskelig å isolere seg fra den dominerende stormaktsdynamikken. Vår strategiske posisjon ligger dessverre i skjæringspunktet mellom to av de mest sentrale globale sikkerhetspolitiske aktørene, Russland og USA. Det er stor sannsynlighet for at vi blir del av spenningsfeltet eller slagfeltet om det skulle komme til konflikt. Norge kan derimot selv delvis velge eller påvirke i hvilken grad vi og vårt territorium skal oppfattes som en trussel for Russland. Derfor er selvstendig geopolitisk og strategisk tenkning og selvstendige valg om balansegang så viktig for oss. Videre, i dette nye dynamiske multipolare verdenssystemet er det ikke gitt hvordan fremtidens sikkerhetsstrukturer og politiske samarbeid vil være, så vi bør tenke både nytt og bredere om nasjonal sikkerhet. Läs artikel

Competition between the great powers has returned to the global political scene in a way that requires situational awareness and initiative from Finland.

Hiski Haukkala, professor of international relations at Tampere University, warns that small states are threatened by the transfer of key issues away from multilateral arenas to smaller circles formed by the great powers.

“Finland’s challenge is to act in such a way that it avoids being used as a pawn in the great power game,” Haukkala writes in his new book, Suuren pelin paluu [The Great Game Returns]. […]

According to Haukkala, competition between the great powers could at worst result in Finland being presented as the West’s support area in a conflict against Russia. This in turn would force Finland to build its security and position only on weapons.

“This would significantly reduce Finland’s room for manoeuvre and weaken its international position, as it would make Finland completely dependent on
the countries from which it receives military support. However, that would not necessarily eliminate the threat of major political agreements being made over our heads,” Haukkala argues.

Haukkala considers the return of the great power games to be a bad development for Finland, and he believes this trajectory will be potentially difficult and even dangerous for all small countries. Nevertheless, it is a fact that must be acknowledged. […]

Haukkala considers both a speedy accession to NATO and the renouncement of the current NATO option – and thus voluntarily settling into Russia’s sphere of interest – to be bad alternatives. NATO membership would ensure a degree of safety, but it would activate a wider threat against Finland from Russia. For its part, giving up the NATO option would narrow Finland’s independent room for manoeuvre. […]

Haukkala considers ‘the Nordic balance’ familiar from the Cold War a better solution than joining NATO, but in a new way so that Finland and Sweden together would remain outside NATO but be an integral part of the wider Western European area that develops close co-operation in security and defence. Läs artikel

Hiski Haukkala: Suuren pelin paluu. Suomen tulevaisuus kriisien maailmassa. Otava 2020.

Siste tilskudd til den etter hvert omfangsrike litteraturen om forsvars- og sikkerhetspolitiske emner her i landet, er boka «Strategisk ledelse i krise og krig − det norske systemet», Universitetsforlaget.

Redaktører er sjef operasjoner ved NAOC (National Air Operations Centre), oberst Gjert Lage Dyndal, med akademisk bakgrunn som doktor i historie og master i krigsstudier, og statsviter og førstelektor ved Luftkrigsskolen, Ann Karin Larssen. Dette er den tredje boka på ti år, og Dyndals andre, om krisestyring på norsk. […]

Formålet med boka er å informere, problematisere og bidra til opplyst debatt om det norske krisehåndteringssystemet. Og den gir en god og fyllestgjørende redegjørelse for dette systemet, hvordan det er organisert, de forskjellige aktørenes roller, og ansvars- og arbeidsfordelingen mellom dem. Et tilbakevendende tema i boka er utfordringene for effektiv tverrsektoriell krisestyring som følge av det norske statsapparatets strenge sektorinndeling. Et annet tilbakevendende tema er begrensningene på bruk av Forsvarets under ikke-militære kriser, i lys av Grunnlovens paragraf 101 (tidligere 99), og basert på erfaringene fra det såkalte «Menstad-slaget i 1931, og fra Alta-konflikten 1979-1981. […]

Det er i det hele tatt, etter mitt skjønn, en gjennomgående svakhet ved trusselvurderingene og valg av scenarier i denne boka at de er så politisk korrekte, i den forstand at drøftingen av sikkerhetspolitiske kriser er så entydig knyttet til en konflikt med Russland, og at scenarier med andre motparter er så godt som helt fraværende. En løsning hadde kanskje vært å skygge unna konkrete trusselvurderinger helt og holdent, og gjøre beskrivelsen av krisehåndteringssystemet helt generisk. Läs bokrecensionen

FOTNOT. Menstadslaget ägde rum under den halvårslånga arbetsmarknadskonflikten i Norge 1931 – i Sverige ”Ådalsåret”. Dåvarande försvarsministern Vidkun Quisling sände militär trupp för att skydda strejkbrytare. Efter en kortare sammandrabbning utan dödlig utgång dömdes flera strejkledare till fängelsestraff. Se vidare: no.wikipedia.org/wiki/Menstadslaget.

Robert Draper inleder sin bok To Start a War med att konstatera att den 11 september 2001 blev USA oprovocerat attackerat. Det var en attack som orsakade nära 3 000 döda. 18 månader senare attackerade USA Irak, en nation som varken hotat USA eller var på något som helst sätt inblandad i attacken den 11 september.

Kriget i Irak skulle orsaka mer än 100 gånger så många döda som den första attacken. Det andra huvudargumentet, att Saddam Hussein hade massförstörelsevapen, visade sig också vara falskt. Han hade förstört dem redan 1991. Läs bokpresentationen