Litteratur

Rundt 25 prosent av de som deltok i motstandskampen for Norge under 2. verdenskrig var kvinner, skriver forfatter: Men stort sett bare menn får æren.

– Kvinnene er de glemte krigsheltene, sier Britt Tove Berg Brestrup, forfatter og pensjonert oberst.

«Usynlig i krig og fred», har Britt Tove Berg Brestrup kalt boken om Solveig Lystad som deltok i det norske motstandsarbeidet.

– Hun hadde en introvert personlighet som egnet seg perfekt for jobben som operatør, hun holdt seg i bakgrunnen og ble ikke lett lagt merke til. Kombinert med en voldsom idealisme og viljestyrke, som gjorde at hun klarte holde seg taus under tortur og i live i fangenskap.

Solveig Lystad. Foto: Privat

I tortur gikk Solveig Lystad mentalt inn i sitt alter ego, «Lydia». Hun tviholdt på troen på saken, de opprinnelige grunnene til at hun gikk inn i motstandskampen. I boken skriver Brestrup at Solveig er en beskjeden kvinne fra fattigslige kår i Arendal, som har kjempet seg frem til en posisjon i fagbevegelsen. Lydia derimot, er en profesjonell operatør. Hun er nærmest en edderkopp som drar i mange tråder og lager utallige illegale nettverk innenfor motstandsarbeidet. […]

Produksjon og distribusjon av illegale aviser var den vanligste oppgaven for motstandskvinner. Men de bidro også i en rekke andre funksjoner, på linje med menn. Ikke minst som spioner og kurerer. En del kvinner fikk våpentrening. Minst 1003 navngitte kvinner kjempet og rundt 4000 var politiske fanger, ifølge historiker Mari Jonassen. Mørketallene er i tillegg trolig store.

Solveig Lystad utholdt større lidelser enn de fleste motstandskjempere, av både menn og kvinner. Hun ble arrestert av Gestapo og satt både på Grini og i konsentrasjonsleiren Ravensbrück som politisk fange. I boken nevner Brestrup de brutale og smertefulle gynekologiske undersøkelsene som fangene i kvinneleiren ble utsatt for. Lystad var selv overbevist om at hun var blitt steril som en følge. Brestrup antar at kvinnene i tillegg ble utsatt for langt verre overgrep. Läs artikel

vår sikkerhet har vært og er gjensidig avhengig av Russlands sikkerhet.

Tirsdag for to uker siden var vi et 50-tall frammøtte som fikk (den tvilsomme) fornøyelsen av å få overvære oberstløytnant Tormod Heiers foredrag i Istindportalen. Dette var en fornøyelse fordi den Ozietzkypris-belønnede og frittalende forskeren ved Forsvarets høgskole uttrykker ei geopolitisk tilnærming til norsk forsvarspolitikk som ikke akkurat er vanlig for den norske offisersstanden. Men fornøyelsen var også tvilsom, all den tid Heier problematiserer og kaster skygger over det mange kan være fristet til å ta som gitte, myndighetsuttalte sannheter om vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste og vår forsvarspolitikk. «Et farligere Norge?» var tittelen på foredraget, og denne tittelen er da også sammenfallende med tittelen på boka Heier ga ut i fjor. Denne boka er i korte trekk ei oppsummering av ti års forskning på norsk og alliert maktbruk hjemme og ute, og Heiers utgangspunkt er at det er flere aspekter ved vår sikkerhetspolitikk enn de som kommuniseres fra norske myndigheter. […]

Men i de senere år har det skjedd ei utvikling, og det er denne utviklinga som i sum leder til Tormod Heiers retoriske spørsmål om hvorvidt vi har fått et farligere Norge. De ytre rammene sett fra Norges og Vestens tradisjonelle ståsted kjenner vi, for disse handler om Russlands militære oppbygning og trangen til mer offensiv selvhevdelse i kjølvannet av Vladimir Putins oppgjør med Vestens rolle som selvutnevnt verdenspoliti i den famøse München-talen i 2007. Og de handler også om den røde linja som Russland krysset med annekteringa av Krim og innblandinga i Øst-Ukraina i 2014. Norges svar på dette har blant annet vært sanksjoner og innsnevring av både offisielle relasjoner og folkelig samkvem med Russland, og samtidig har vi også understreket vår tilknytning til NATO og USA ved å tillate utenlandske styrker på «permanent rotasjonsbasis» i landet vårt, latt amerikanerne få fornye den Globus-radaren i Vardø som russerne høylytt betrakter som en trussel mot Russland og generelt bidratt til å flekse mer NATO-muskler i nord. Läs artikel

Läs också presentation av Heiers bok tidigare här på sajten.

Barry Gewen The Inevitability of Tragedy. Henry Kissinger and His World (Norton 2020).

Under mer än sextio år har Henry Kissingers namn associerats till den utrikespolitiska doktrinen “realism”.  Som rådgivare till president Richard Nixon talade han öppet om USA:s strävan efter dominans i en kaotisk värld. Seymour Hersh, den berömde journalisten, kom att kalla Kissinger en rubbad paranoiker, och i en bok från 2001 anklagade Christopher Hitchens Kissinger för att vara en krigsförbrytare. Hillary Clinton, som juridikstuderande vid Yale, opponerade sig mot Nixons och Kissingers massiva bombningar av Kambodja, men som utrikesminister hade hon Kissinger som bollplank och såg honom som en vän.

Läs mer

Katastrofen som rammet Elverum for 80 år siden er tema i historiker og forfatter Vegard Sæthers nye bok Elverum 1940 Den skjulte fienden.

Bombingen av Elverum har av mange blitt karakterisert som en ren tysk terrorbombing og en hevnaksjon på grunn av kongens Nei.
11. april 1940 traff de tyske bombene Østerdalens hovedstad med en slik voldsomhet at 35 mennesker mistet livet. Atter andre ble fysisk og psykisk såret, mens utallige mistet hus og alt de hadde av verdier. […]

I bokens forord påpeker Vegard Sæther at historien er noe vi må lære av: ”Eksempelvis er det noe vi kan ta utgangspunkt i, noe vi kan se tilbake på som en erfaring, før vi går videre og ikke gjentar de samme feilene. Jeg tenker konkret på forsvarspolitikken som ble ført av flere regjeringer i mellomkrigstiden. Det var en politikk som la grunnlaget for kaoset som vises i denne boken. Forsvarspolitiske avisoverskrifter forteller på mange måter mellomkrigstidens historie, om nedskjæringer og nedbemanninger i et allerede marginalisert Forsvar. Så kan man undre seg om man faktisk lærer noe av historien, slik at vi kan unngå en lignende katastrofe som den som utspilte seg for 80 år siden. Det er et felles ansvar.» Läs artikel

Replik:

Historiker Niels Wium Olesen slår i sin kompetente og kritiske anmeldelse af min nye bog om Henrik Kauffmann ned på udlægningen af Danmarks Nato-beslutning i 1949. Eller rettere, han ser kritisk på mine forskellige udlægninger. Det er ingen tilfældighed. […]

Danmark var af både økonomiske, sikkerhedspolitiske og strategiske grunde tvunget til at finde et nyt ståsted, og i takt med, at alle andre muligheder af forskellige grunde viste sig enten uønskelige eller uopnåelige, endte vi af alle tre grunde med at søge medlemskab af Atlantpagten, oven i købet som medstifter i april 1949.

Fra Marshallhjælpen i 1947 over Grønland og opfattelsen af truslen fra øst gik der en snoet men dog klar linje frem mod Nato-medlemskabet, som på forbløffende kort tid gik fra at være både politisk og folkeligt uønsket, til at blive vedtaget med bredt flertal og så solid folkelig opbakning, at vi siden har taget alliancen for givet. I hvert fald indtil nu.

Både Wium og jeg har – ligesom utallige andre historikere og historisk interesserede – kredset om spørgsmålet: Hvad og hvem gjorde udslaget?

Var det Marshallhjælpen og økonomien? Sikkerheden? Grønland? Henrik Kauffmanns dramatiske dobbeltspil i Washington? Atombomben? Den nordiske løsnings skibbrud? Eller måske opfattelsen af en konkret og direkte trussel om et sovjetisk fremstød og en ny 9. april? Läs hela repliken

Diplomaten Henrik Kauffmann (1888-1963) levede et i særklasse eventyrligt liv, hvor han observerede alverdens brændpunkter fra sine gesandtposter i henholdsvis Rom, Peking/Beijing, Oslo og i Washington DC 1939-1958.

Hertil kom et ubændigt rejseri over hele kloden, som gerne blev betalt af og fagligt begrundet over for arbejdsgiveren, Udenrigsministeriet, men tydeligvis også var drevet af udlængsel og eventyrlyst. Med god grund har historikeren Bo Lidegaard været fascineret af Kauffmann og det endda så meget, at han efter sin første biografi, disputatsen fra 1996, ’I kongens navn’, nu skriver en ny om manden. Läs bokanmälan

For my money, one of the best military-political theorists of our time is retired Army Col. Andrew Bacevich. I recently re-read his 2005 instant classic, “The New American Militarism: How Americans are Seduced by War”. […]

His analysis suggests a possible answer: “The Republican and Democratic parties may not be identical, but they produce nearly identical results. Money buys access and influence, the rich and famous get served, and those lacking wealth and celebrity get screwed…” “…the system is fundamentally corrupt and functions in ways inconsistent with the spirit of genuine democracy. This anyone with eyes to see recognizes.” The Republican Bush was followed by the Democrat Obama, who embraced with only a bit less enthusiasm the killing of terrorists with the military cudgel.

It appears that the ideal of the citizen-soldier is all but dead, killed by the sacrifices it required of Middle America. But, the success of the all-volunteer Army is also problematic — further separating political decision-makers from any chance of being personally impacted by our nation’s conflicts. Because there is no active national draft, only a very tiny minority of the sons and daughters of the well-to-do currently serve in the military. Conversely, representation of the well-to-do among political elites is high.

This means that political elites seldom have any skin in America’s wars. They do, however, often own considerable stock in defense industries. For the most part, the children of those who hold either wealth or position are not killed or maimed in America’s wars any longer. Moreover, the political elites themselves have only rarely served in uniform. Those who know nothing of battle are the ones who tend to romanticize armed forces service the most.

Bacevich sums up beautifully in his afterword: “The “standing army” created in the wake of Vietnam has now become sacrosanct, cherished by the state as an instrument for projecting power and by the country at large as a convenient device for dodging responsibility.” Läs artikel

Tross en ganske forsiktig tittel og en enkel forside med et par militærstøvler på hvit bunn – dette er en ytterst lesverdig bok. Stedvis er jeg litt i tvil om den er bitende og ramsalt eller om den er observant og overbærende. Den er nok begge deler, i en velskrevet og lett tilgjengelig form, både ironiserende og ganske personlig.

Boka er ikke en kritisk analyse av forsvarspolitikken, Forsvarets dimensjonering, balansen mellom våpengrenene, fly- eller fregattkjøp. Det er en refleksjon over Forsvarets oppgaver i en ny situasjon, rolleoppfatninger, lederskap, indre liv, det indre livets avhengighet av samfunnet rundt. Motto for boka sammenfatter ambisjonen. Det er et sitat av den britiske armégeneralen William Butler: «Den nasjonen som insisterer på å trekke et klart skille mellom folk som slåss og folk som kan tenke, risikerer å ende opp med å få sine kriger utkjempet av idioter og tenkningen utført av feiginger». {…]

I Norge er Harald Høiback innbegrepet av en soldier-scholar. Oberstløytnant med doktorgrad i filosofi; stabstjeneste i Kabul og fagbokforfatter som siterer Nietzsche og Ernst Jünger. Ikke mange kunne ha skrevet en slik bok om Forsvaret sett fra innsiden. Men det er ikke verken filosofisk eller annet jåleri ved denne boka, snarere avslappet selvironi i tillegg til ironien. Läs presentationen