Litteratur

Katastrofen som rammet Elverum for 80 år siden er tema i historiker og forfatter Vegard Sæthers nye bok Elverum 1940 Den skjulte fienden.

Bombingen av Elverum har av mange blitt karakterisert som en ren tysk terrorbombing og en hevnaksjon på grunn av kongens Nei.
11. april 1940 traff de tyske bombene Østerdalens hovedstad med en slik voldsomhet at 35 mennesker mistet livet. Atter andre ble fysisk og psykisk såret, mens utallige mistet hus og alt de hadde av verdier. […]

I bokens forord påpeker Vegard Sæther at historien er noe vi må lære av: ”Eksempelvis er det noe vi kan ta utgangspunkt i, noe vi kan se tilbake på som en erfaring, før vi går videre og ikke gjentar de samme feilene. Jeg tenker konkret på forsvarspolitikken som ble ført av flere regjeringer i mellomkrigstiden. Det var en politikk som la grunnlaget for kaoset som vises i denne boken. Forsvarspolitiske avisoverskrifter forteller på mange måter mellomkrigstidens historie, om nedskjæringer og nedbemanninger i et allerede marginalisert Forsvar. Så kan man undre seg om man faktisk lærer noe av historien, slik at vi kan unngå en lignende katastrofe som den som utspilte seg for 80 år siden. Det er et felles ansvar.» Läs artikel

Replik:

Historiker Niels Wium Olesen slår i sin kompetente og kritiske anmeldelse af min nye bog om Henrik Kauffmann ned på udlægningen af Danmarks Nato-beslutning i 1949. Eller rettere, han ser kritisk på mine forskellige udlægninger. Det er ingen tilfældighed. […]

Danmark var af både økonomiske, sikkerhedspolitiske og strategiske grunde tvunget til at finde et nyt ståsted, og i takt med, at alle andre muligheder af forskellige grunde viste sig enten uønskelige eller uopnåelige, endte vi af alle tre grunde med at søge medlemskab af Atlantpagten, oven i købet som medstifter i april 1949.

Fra Marshallhjælpen i 1947 over Grønland og opfattelsen af truslen fra øst gik der en snoet men dog klar linje frem mod Nato-medlemskabet, som på forbløffende kort tid gik fra at være både politisk og folkeligt uønsket, til at blive vedtaget med bredt flertal og så solid folkelig opbakning, at vi siden har taget alliancen for givet. I hvert fald indtil nu.

Både Wium og jeg har – ligesom utallige andre historikere og historisk interesserede – kredset om spørgsmålet: Hvad og hvem gjorde udslaget?

Var det Marshallhjælpen og økonomien? Sikkerheden? Grønland? Henrik Kauffmanns dramatiske dobbeltspil i Washington? Atombomben? Den nordiske løsnings skibbrud? Eller måske opfattelsen af en konkret og direkte trussel om et sovjetisk fremstød og en ny 9. april? Läs hela repliken

Diplomaten Henrik Kauffmann (1888-1963) levede et i særklasse eventyrligt liv, hvor han observerede alverdens brændpunkter fra sine gesandtposter i henholdsvis Rom, Peking/Beijing, Oslo og i Washington DC 1939-1958.

Hertil kom et ubændigt rejseri over hele kloden, som gerne blev betalt af og fagligt begrundet over for arbejdsgiveren, Udenrigsministeriet, men tydeligvis også var drevet af udlængsel og eventyrlyst. Med god grund har historikeren Bo Lidegaard været fascineret af Kauffmann og det endda så meget, at han efter sin første biografi, disputatsen fra 1996, ’I kongens navn’, nu skriver en ny om manden. Läs bokanmälan

For my money, one of the best military-political theorists of our time is retired Army Col. Andrew Bacevich. I recently re-read his 2005 instant classic, “The New American Militarism: How Americans are Seduced by War”. […]

His analysis suggests a possible answer: “The Republican and Democratic parties may not be identical, but they produce nearly identical results. Money buys access and influence, the rich and famous get served, and those lacking wealth and celebrity get screwed…” “…the system is fundamentally corrupt and functions in ways inconsistent with the spirit of genuine democracy. This anyone with eyes to see recognizes.” The Republican Bush was followed by the Democrat Obama, who embraced with only a bit less enthusiasm the killing of terrorists with the military cudgel.

It appears that the ideal of the citizen-soldier is all but dead, killed by the sacrifices it required of Middle America. But, the success of the all-volunteer Army is also problematic — further separating political decision-makers from any chance of being personally impacted by our nation’s conflicts. Because there is no active national draft, only a very tiny minority of the sons and daughters of the well-to-do currently serve in the military. Conversely, representation of the well-to-do among political elites is high.

This means that political elites seldom have any skin in America’s wars. They do, however, often own considerable stock in defense industries. For the most part, the children of those who hold either wealth or position are not killed or maimed in America’s wars any longer. Moreover, the political elites themselves have only rarely served in uniform. Those who know nothing of battle are the ones who tend to romanticize armed forces service the most.

Bacevich sums up beautifully in his afterword: “The “standing army” created in the wake of Vietnam has now become sacrosanct, cherished by the state as an instrument for projecting power and by the country at large as a convenient device for dodging responsibility.” Läs artikel

Tross en ganske forsiktig tittel og en enkel forside med et par militærstøvler på hvit bunn – dette er en ytterst lesverdig bok. Stedvis er jeg litt i tvil om den er bitende og ramsalt eller om den er observant og overbærende. Den er nok begge deler, i en velskrevet og lett tilgjengelig form, både ironiserende og ganske personlig.

Boka er ikke en kritisk analyse av forsvarspolitikken, Forsvarets dimensjonering, balansen mellom våpengrenene, fly- eller fregattkjøp. Det er en refleksjon over Forsvarets oppgaver i en ny situasjon, rolleoppfatninger, lederskap, indre liv, det indre livets avhengighet av samfunnet rundt. Motto for boka sammenfatter ambisjonen. Det er et sitat av den britiske armégeneralen William Butler: «Den nasjonen som insisterer på å trekke et klart skille mellom folk som slåss og folk som kan tenke, risikerer å ende opp med å få sine kriger utkjempet av idioter og tenkningen utført av feiginger». {…]

I Norge er Harald Høiback innbegrepet av en soldier-scholar. Oberstløytnant med doktorgrad i filosofi; stabstjeneste i Kabul og fagbokforfatter som siterer Nietzsche og Ernst Jünger. Ikke mange kunne ha skrevet en slik bok om Forsvaret sett fra innsiden. Men det er ikke verken filosofisk eller annet jåleri ved denne boka, snarere avslappet selvironi i tillegg til ironien. Läs presentationen

Ålands demilitarisering och neutralisering ifrågasätts i ännu en bok i Finland. Enligt tidigare riksdagsmannen och författaren Jukka Tarkka fungerar avtalen inte. Många arméer har varit på väg för att ta hand om Åland.

Under 1900-talet har tiotals landstigningsoperationer planerats för Åland. Den åländska neutraliteten är verkligen inte en självklarhet, skriver Jukka Tarkka i den färska boken om Åland som bricka i det maktpolitiska spelet i Östersjön.

I flera hundra år har Åland varit ett konfliktämne för kuststaterna runt Östersjön. Ett rått maktspel gömmer sig bakom kulisser av diplomati och neutralitet. […]

Boken är en lång vandring genom historiens alla krig som har berört Åland, börjande med vikingarna. Åland har varit en spelbricka, alltid beroende av hjälp utifrån, är budskapet.

Finska kriget 1808-1809 och Krimkriget, vinterkriget, fortsättningskriget, det kalla kriget förtecknas i snabb följd. Många fästningar och installationer, internationella avtal och deras tillkomstprocess presenteras i boken.

Neutraliteten och vapenfriheten på Åland är tryggad med diplomatiska deklarationer. Men alltid när det är krig eller spänning i Östersjön så är neutraliteten nollställd. En väpnad konflikt trampar alltid på den åländska neutraliteten, enligt Tarkka. Läs artikel

Utdrag ur Foreign Affairs mars/april 2020.

 One source of geopolitical change is Russia. The country is in many ways an unlikely impediment to U.S. primacy. It is neither a thriving society nor a rising power. On the contrary, it is a country with an aging, shrinking population; it is rife with corruption; and it is almost totally reliant on oil revenues—hardly markers of innovation and growth. And yet Moscow has found clever and effective ways to push back against an international order that Russian President Vladimir Putin correctly views as hostile to his country’s interests. Through wars against Georgia and Ukraine, Russia has managed to not only halt those countries’ movements toward integration with the U.S.-backed order but also create divisions between Washington and its European allies. And by spreading disinformation via government-funded media outlets and bankrolling extremist European parties, Russia has exploited vulnerabilities in the open political systems of its adversaries and has sown polarization and division within their electorates. As a result, Washington and Moscow are now locked in a dangerous cycle of escalation. The United States and Europe continue to expand their political and military influence into Russia’s near abroad. (Bosnia, Georgia, North Macedonia, and Ukraine all are queuing up for entry into NATO, for example.) Russia, in turn, has launched covert military interventions in Ukraine, carried out dramatic assassination attempts in the United Kingdom, and conducted political interference campaigns across the West.

To de-escalate this conflict, the two sides should strike a bargain: Western nonexpansion for Russian noninterference. The West would cease any further enlargement of NATO and the EU in eastern Europe. In return, Russia would agree to cease its campaign of domestic political interference. (The degree of U.S. government interference in Russia’s domestic politics is unclear, but Washington would also need to disavow such methods.) Whatever the specifics of the deal, its goal would be mutual accommodation.