[…] Norske myndigheter har innen rammen av EØS, WTO samt andre institusjoner og mekanismer, i mange år operert etter «just in time»-prinsippet. Det innebærer at det nasjonalt ses som unødig økonomisk belastende å sitte med lagre. Vi handler det vi trenger, når vi trenger det. At næringslivet opererer etter dette prinsippet er ikke overraskende, og i en verden som ikke utsettes for større kriser eller konflikter fungerer dette godt. Verre er det at prinsippet, sammen med innføringen av markedsmekanismer i styringen av det offentlige (intern fakturering, anbudsrutiner og New Public Management), systematisk har bygget ned beredskapen, i tillegg til å gi ønsket omstilling.
Når en større krise treffer oss, vender nasjoner seg innad for å sikre sin egen befolkning – velgerne. EU havner på sidelinjen, med liten handlekraft, mens NATO som normalt leter etter en rolle. Uavhengig av politisk ståsted kan vi nok raskt enes om at hverken FN, EU, NATO eller WTO utviser inspirerende og nytenkende lederskap.[…]
Disse forholdene argumenterer overbevisende for at nasjonal beredskap burde ha høy politisk prioritet og kontinuerlig oppmerksomhet. Svært mange utredninger og anbefalinger har pekt på nødvendigheten av å styrke beredskapen. Vi konstaterer at ikke mye er gjort, selv om det er godt kjent at det kommer flere kriser, og at noen vil bli større. Manglende vilje til å prioritere og svak evne til å samordne gjør altså at vi ikke er godt nok forberedt.
I en grundig tverrfaglig evaluering må vi vurdere behovet for en nasjonal sikkerhetsstrategi og hvorvidt beredskaps- og krisehåndterings-prinsippene ansvar, likhet, nærhet og samvirke er modne for revisjon. Läs artikel