Når ny etterretningssjef tiltrer i høst er det verdt å dvele ved Etterretningstjenestens største utfordring. Spørsmålet om hvor skoen trykker er viktig fordi den nye sjefen, viseadmiral Nils Andreas Stensønes, blir en av Norges fremste premissleverandører for myndighetenes utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske beslutninger i nord.
Dette gjelder særlig i spørsmålet om hva Russland, verdens største land, vår nabo i øst, og Forsvarets dimensjonerende motstander, driver med i norske nærområder. […]
Kan det være at etterretningens ensidige fokus på Russland svekker norske politikkutforming, fordi beslutningene ikke har tilstrekkelig bredde og helhetsforståelse? Kan det sågar være at etterretningsanalysenes ensidige Russland-fokus forsterker skyttergravskrigen mellom øst og vest, der norsk politikk utelukkende formes på basis av hva Russland gjør, og ikke hva USA eller Nato gjør? […]
Russiske operasjoner og øvelser skjer som følge av handlinger som allerede er gjort på vestlig side. Og de vestlige handlingene før dette igjen skjedde fordi Russland gjorde noe først, som igjen skjedde fordi Vesten hadde gjort noe før det igjen. Sånn kan vi holde på i det uendelige. […]
Og da er vi ved poenget i denne analysen. De norske sikkerhetsinteressene fra 1950-tallet ligger fast. De norske sikkerhetsinteressene er sågar like gyldige i dag som de var for 70 år siden: Å unngå en militarisering utenfor vår egen stuedør; unngå å bli trukket inn i stormaktskonflikter vi ikke selv har interesse av; og unngå at norsk territorium blir slagmark for amerikanske og russiske interesser. […]
For husk én ting: russiske myndigheter frykter ikke Norge, med et forsvar som knapt fungerer i fredstid. Det Russland frykter er at Norge blir springbrett for allierte styrker, som på kort varsel kan lamme de strategiske atomstyrkene som ligger mellom 40 og 20 kilometer fra norskegrensen. […]
At etterretningsinformasjonen vi selv får fra USA og andre Nato-land er svært ladet, er i hvert fall hevet over tvil. Dette fikk norske myndigheter smertelig erfare i 2011, da vi – basert på feilaktig etterretningsinformasjon fra allierte – ble pådrivere for en krig som i ettertid la Afrikas mest velfungerende land, Libya, i ruiner. Läs artikel