Vi publicerar här med författarens tillstånd en text som varit publicerad i Klassekampen den 25 maj. (Utgivarna)
Selv verdens største militærmakt kan ikke være over alt alltid. USA står riktignok for mer enn 40 prosent av verdens militære utgifter. Men amerikanske styrker kan ikke lenger føre to kriger samtidig, mot Kina i sør og Russland i nord. Til det har de to rivalene blitt for sterke, etter flere års opprustning på 2000-tallet.
Kanskje er det slik vi må forstå den militære tilleggsavtalen fra april i år, mellom USA og Norge (Supplementary Defence Cooperation Agreement)? For siden 2018 har Pentagon fremforhandlet eksklusive rettigheter for bruk av NATOs territorium. Ikke med stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Men med de russiske randstatene, fra Norge i nord til Romania i sør. Med amerikanske flåtestyrker i Nord-Atlanteren og i Svartehavet (Andre og Sjettflåte) er dermed USA godt rustet til å demme opp for russiske fremstøt. Ikke ved å utplassere hundretusenvis av soldater, tanks og artillerienheter, som under den kalde krigen. Men ved å tilrettelegge for hurtige overføringer av styrker, som på kort varsel kan skyte ned russiske missiler, lamme strømnettet i Moskva, og slå ut kommandosystemene. For det er dette, ifølge den amerikanske forsvarsstrategien fra 2018, som skal avskrekke Russland: et uforutsigbart mønster av amerikansk synlighet og tilstedeværelse langs grensene.
I Washington D.C. kalles dette strategically predictable, but operationally unpredictable. For USA sliter med en klassisk samtidighetsproblematikk; de kan ikke føre krig på hver sin side av Jordkloden samtidig. Med færre, dyrere og mer avanserte styrker er det bedre å komme innom Europa en gang iblant. For å trene, vise styrke, og løse kriser.
I Oslo selges avtalen inn som en sikkerhetspolitisk gevinst. Og det er kanskje riktig? For nå kan amerikanske styrker raskere, og mer effektivt komme Norge til unnsetning. Ikke minst om landet står i fare for å bli stengt inne. Dels fra Østersjøflåtens ubåter, som sniker seg gjennom Kattegat fra sør. Og dels fra Nordflåtens ubåter, som sniker seg nedover Norskerenna fra nord. For det er dette som er Norges mareritt: å ende opp i et fait accompli bak russiske linjer, fordi USA ikke kommer tidsnok frem. Da vil jo krigen være over før den har begynt, noe som gjør at russerne kan forhandle from a position of strength.
Men støttepunktene på Rygge, Sola, Ramsund og Evenes gjør det også vanskeligere for Norge å berolige russerne gjennom åpenhet, stabilitet og forutsigbarhet. For poenget med støttepunktene i nord er jo, sett med amerikanske øyne, å komme overraskende på siden dette øker troverdigheten i avskrekkingen. Men når amerikanerne kommer kan det være et annet spørsmål som blir enda viktigere: vil myndigheter ha kontroll med hvordan USA bruker norsk territorium dersom krisen oppstår? Spørsmålet berører en svært sensitiv balanse. På den ene siden står det norske hensynet til nasjonal suverenitet. På den annen side står det amerikanske hensynet til militær effektivitet. For hvor strengt kan Norge praktisere tilleggsavtalen med USA før styrkene mister alt handlingsrom? Ifølge avtalen har USA «en forpliktelse til å følge norsk regelverk». Men i samme setning følger også en kronglete bisetning: regelverket kan raskt tilsidesettes om «det ikke er forenlig med amerikanske tjenstlige behov». Dermed er vi ved kjernen i Grunnlovens §25, om å ha full kontroll over all militær aktivitet på norsk territorium.
Når Stortinget skal drøfte avtalen til høsten kan det derfor være greit å ha disse spørsmålene i bakhodet. Er vi sikre på at avtalens ordlyd om «nært samarbeid og løpende konsultasjoner mellom norske og amerikanske myndigheter» vil fungere når krisen inntreffer? Vil for eksempel måten USA ønsker å løse kriser på i norsk-russiske grenseområder gjøres nennsomt, slik at krisen ikke eskalerer og kommer ut av kontroll? (USA kan jo bare forlate området når krisen er over, mens Norge er stuck for ever). Med andre ord, vil amerikanske og norske myndigheter alltid ha sammenfallende syn og interesser rundt hvordan slike kriser håndteres? Har i så fall norske myndigheter egnede prosedyrer for å sikre innsyn, kontroll og eventuelt innflytelse på tolkningen av regelverket med USA? For eksempel om norske områder blir utgangspunkt for en amerikansk krisehåndtering i nord?
Dette er kritiske spørsmål. Men de er helt nødvendige. Og det er tre årsaker til dette. For det første, fordi regjeringen mest sannsynlig må konsultere Stortinget om krisen kommer og støttepunktene tas i bruk. Hvorvidt partigruppene på Stortinget har god nok situasjonsforståelse og god nok kunnskap til å sparre med regjeringen, er usikkert. Dermed blir det vanskelig å ta kloke, veloverveide valg, med bred tverrpolitisk forankring. Erfaringene så lang er dårlige. Ifølge Riksrevisjonen er det tendenser til hemmelighold og uformell saksbehandling fra embetsverkets side, blant annet for å unngå offentlighet. I tillegg har de avdekket mange avslag på ønsker om dokumentinnsyn som mangler rettslig grunnlag.
For det andre, det norske forsvaret har store mangler når kontrollen med USA skal praktiseres på vegne av storting og regjering. Dette er dels fordi stabskraften i den norske kommandokjeden er svært liten. Dermed blir det med en gang kapasitetsproblemer når det skal føres tilsyn med hva USA gjør og ikke gjør. I tillegg kommer kompetanseutfordringene. For norske offiserer har grunnutdannelsen sin på det laveste taktiske nivået. Kontroll og tilsyn derimot, må føres høyere oppe i kommandokjeden, der de amerikanske beslutninger tas. Hvorvidt norske offiserer er rigget for det er svært usikkert. Dermed svekkes også det personlige tillitsforholdet og den felles situasjonsforståelse på hva som er utfordringen, og hvordan denne skal møtes med militære styrker.
Og for det tredje, norsk kontroll forutsetter også at de amerikanske styrkene som opererer ut fra Norge selv har orden i egne sysaker. Med dette menes at de amerikanske styrkene opererer innenfor en kjent, trimmet og velordnet kommandokjede, som også norske myndigheter er kjent med. Men i kriser, der varslingstiden er kort, må styrkene oftest «komme som de er». Og det på svært kort varsel. Da kan det fort bli som i Libyakrigen: med et amerikansk flaggskip som verken hadde klare politiske føringer, eller tilgang på trente mannskaper med solid nærområdekunnskap. Eller kunnskap om hvordan motparten forstår situasjonen, og tolker amerikansk tilstedeværelse gjennom egne briller.
Summen av disse tre forholdene er selve oppskriften på dårlig krisehåndtering. For det er dette som stenger de norske kanalene inn i den amerikanske krisehåndteringen. Dermed blir det også vanskelig å få gjennomslag for norske syn og interesser, ikke minst i måten operasjonene gjennomføres på. Og ingen taper mer på dette enn Norge; den allianseavhengige småstaten som på den ene siden er avhengige av å ha tilgang på amerikanske forsterkningsstyrker i vest. Men som også er avhengig av et avklart forhold til naboen i øst. I kjernen av den norsk-amerikanske samarbeidsavtalen ligger derfor det store spørsmålet: har myndighetene kontroll med utviklingen? Svaret er antakelig nei. For intensjoner om dialog og konsultasjoner blant nære allierte overlever sjelden det første møtet med virkeligheten. Det er makta som rår, ikke gode intensjoner.