[…] Allerede i 2002 ble det fastslått at styrker som bare kunne brukes hjemme skulle nedprioriteres. Forsvaret skulle satse på å dekke Natos behov. Alliansetilpassing var fremste rettesnor, og nisjekapasiteter som Nato etterspurte og som Norge hadde gode forutsetninger for å bidra med, skulle prioriteres. Amerikanske forventninger er også verdt å nevne. For om Norge ikke bidro med risiko- og byrdefordeling i utlandet ville Nato bli irrelevant. En alliansetilpassing der norske styrker kunne utfylle snarere enn duplisere andre Nato-land, var viktig for USA. […]
Det norske forsvaret utsettes nemlig for et vedvarende og systematisk overforbruk som over tid ikke er bærekraftig. Samtidighetsproblematikken hjemme og ute gjør at selv små avvik fra en fredelig normaltilstand i nord umiddelbart fratar myndighetene et selvstendig handlingsrom i møte med Russland. Selv evnen til å vise synlighet og tilstedeværelse i egne nærområder, for å ha kontroll med russiske operasjoner, må i dag outsources til USA. Det kan nok skyldes en generell kostnadsvekst på militært materiell. Men det kan også skyldes frykten for å bli forlatt langs Russlands yttergrense, frykten for å bli oppfattet som gratispassasjer i Natoss utenlandsoperasjoner, og ønsket om å bli oppfattet som «en god alliert» i USA. Läs artikel