I norsk forsvarsdebatt vektlegges ofte nasjonal innsats inntil alliert forsterkning er på plass. Det er for så vidt helt i tråd med NATOs strategiske konsept som legger opp til at alle medlemsland skal kunne forsvare seg selv inntil alliansen kommer til unnsetning. Det er derimot to utfordringer knyttet til denne noe forenklede diskusjonen. Først så er det vanskelig å tidfeste når allierte kommer og hva de kommer med, fordi det avhenger av altfor mange faktorer. Dernest hopper vi ofte bukk over det faktum at det norske forsvaret må evne å delta i allierte operasjoner også i Norge. For eksempel i gjenerobring av tapt territorium. Struktur og kapasitet må også ta høyde for denne krevende oppgaven. […]
I krig kan ingenting garanteres og trusler vurderes kontinuerlig opp mot egne mottiltak. Restrisikoen veies opp mot gevinst eller konsekvens. Dersom Norge eller Europa blir utsatt for militært press i en eller annen form, og Russland tilkjennegjør vilje og evne til å ramme, kan man stille spørsmålstegn ved USA og NATOs risikovilje. Et hangarskip koster milliarder av dollar og har mannskap på flere tusen. Dersom risikoen blir vurdert for stor, vil sannsynligvis amerikanerne holde seg utenfor engasjementsområdene og føre krigen ved hjelp av andre midler. Det kan bety en kombinasjon av cyber, missiler og luftmakt. Dette vil fortsatt være alliert forsterkning, men på en annen måte enn det vi snakker om i Norge. Konsekvensen lokalt for oss er at vi må håndtere situasjonen i våre områder med egne ressurser.
Det er også tvilsomt om land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia har muskelkraft og vilje til å prioritere Norge fremfor Sentral-Europa. Storbritannia konkluderte i tillegg nylig at et fiendtlig nektelseskonsept kan føre til et britisk operasjonskonsept med avstandsleverte våpen for å degradere, avskrekke og forstyrre en fiende for eventuelt å legge til rette for en JFEO på et senere tidspunkt. Läs artikel