Dette over 2000 år gamle sitatet er både tidløst og dessverre ofte forsømt i dag. Når vi vinner alle trefninger i Afghanistan, men ikke kommer noe nærmere seier, er det denne dynamikken som gjør seg gjeldende. Når irregulære, dårlig trente styrker tvinger en stormakt ut av landet sitt uten å vinne ett eneste slag, er det denne dynamikken.
Poenget er at vurderingen av ytelsen til et operativt konsept kan ikke begrense seg til å se på slagfeltet. For det første må styrkene komme seg til slagfeltet. Enda viktigere er det imidlertid at det er den strategiske effekten kamphandlingene eksporterer fra slagfeltet som vinner krigen. Norsk konseptutvikling jobber med mange variabler, men en ting holdes påfallende konstant; det at den eneste strategiske effekten som skal tilstrebes er taktisk avgjørende seier og å ta og holde lende.
Det skjuler at det finnes andre alternative effekter og ambisjonsnivå som Norge kan være bedre tjent med.
Som dere raskt vil merke, bygger argumentasjonen i dette foredraget på en forståelse av Norge som en småstat i møte med en stormakt…
Norsk sverm, på sin side, baserer seg på de innsatsmidler som er vanskeligst for fienden å nøytralisere.
Små, utspredte enheter som konvergerer mot mål, angriper med egne våpensystemer, løsriver så snart overraskelsesmomentet er oppbrukt og reorganiserer for angrep fra nye retninger. De unngår fiendens sterkeste enheter og angriper der de kan gjøre maksimal skade med lav risiko. Eneste måten å nøytralisere disse blir for fienden å sette soldater på bakken og jakte på dem i fjellheimen og i bygdene. Det tvinger fienden inn i en blodig og upopulær konflikt.
Her ser vi hvordan dette passer inn i en asymmetrisk strategi. Konseptet vektlegger å slåss på våre premisser og prioriterer styrkebeskyttelse fremfor avgjørende seier. Det er gjennom stadig akkumulerende kostnader påført fienden over tid vi oppnår våre krigsmål. Läs artikel