Forsvarssjefen har utvist mot og faglig integritet ved å anbefale å avbryte stridsvognsanskaffelsen, noe han visste ville være svært upopulært i Hæren (kommentar i DN 25. november). Stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H) var raskt ute med å kritisere dette. Hans argumentasjon speiler synspunktene i konservative miljøer i Hæren. […]
Farahmands taktiske feilslutning er å overføre ukrainernes suksess med stridsvogner til et argument for at Norge er tjent med å prioritere dette systemet. For hærstyrker er geografien en sterk premissgiver. Her er det åpenbart for alle at det ukrainske terrenget er kanskje det best egnede for stridsvogner i hele Europa. Norsk terreng er kanskje det dårligste. Russiske stridsvogner har gått på store tap på grunn av stillstand og opphopning på smal front. Som Farahmand helt riktig påpeker, har dette i Ukraina vært forårsaket av inkompetanse og korrupsjon. I Troms og Finnmark vil imidlertid også kompetente ledere slite med å unngå denne samme sårbare adferden.
På ett eller annet tidspunkt kommer stridsvogner til å være et utdatert våpensystem over alt, som alle andre våpen gjennom historien. Dette vil bli synlig til sist i ukrainsk terreng, og langt tidligere under norske forhold.
Vår forsvarsevne bygges i samspillet mellom våpen, mennesker og konsepter. Forsvarssjefen gjør helt rett i å ville beholde økonomisk handlefrihet for å utforme et helhetlig vurdert Forsvar, basert på de nyeste lærdommer fra moderne kriger. Nå er mulighetsrommet for å forlate det gamle og ta de nødvendige stegene inn i fremtiden. Läs artikel