[…] Samtidig fremstår utsiktene til at Norge vil få alliert støtte som mer usikre, også utover de situasjonene det allerede er tvil om i dag. Selv om våre allierte har økt forsvarsbudsjettene, USA styrket tilstedeværelsen i Europa og NATO satset på kollektivt forsvar de siste årene, vil økonomiske og demografiske utfordringer gjøre det vanskeligere for europeiske land å prioritere forsvar fremover. Asias vekst vil uansett trekke USA østover, mens ringvirkningene av stater som kollapser i Afrika fremstår som den mest sannsynlige sikkerhetsutfordringen for Europa på sikt. Dagens sprikende trusselbilde vil derfor trolig vedvare, mens nasjonalistiske strømninger utgjør en ny trussel for samholdet i NATO. Alliansen vil trolig overleve, men samtidig utvikle seg i retning av å bli et rammeverk for koalisjoner av villige, også for kollektivt forsvar.
Med dagens trender vil Norges største utfordring være å redusere tvilen rundt alliert støtte, uten samtidig å øke spenningen i våre nærområder. Denne utfordringen vil imidlertid ikke forsvinne av seg selv, fordi usikkerheten rundt våre alliertes vilje og evne til å komme Norge til unnsetning kan bli enda tydeligere med tiden. Samtidig kan det bli mer risikabelt å introdusere nye allierte etter at dagens er borte. Nyanser av alliert støtte – med hensyn til hvem, når og hvor mye støtte vi skal forutsette – bør derfor vurderes nøye fra ett scenario til et annet. I dag fremstår tettere nordisk samarbeid som det beste alternativet for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte, fordi interessene er så sammenfallende og risikoene relativt små. Norden kan også være en mulig løsning i situasjoner som er for store for Norge, men for små for NATO. Läs rapporten