[…] Utviklingen er i dag alarmerende på flere fronter, også i vår egen del av verden. Stormaktsrivaliseringen skjer nærmest i vår egen skjærgård. Vi blir stadig utsatt for cyberangrep og desinformasjon. Vi kan ikke ignorere at demokratiske verdier utfordres, at det europeiske byggverket skaker, at det amerikanske samfunnet forvitrer, at fundamentalisme og hat finner gjenklang i kommentarfeltenes ekkokammer. Vi må våkne opp – og stå imot.
Beredskap koster. Et dugelig militært forsvar er dyrt. Selvsagt skulle vi vært kostnaden foruten, men det koster å forsikre seg.
Regjeringa la i vår fram sitt forslag til en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Den ble – høyst uvanlig – sendt tilbake. Stortingsflertallet mente den ikke var god nok. Det er et syn jeg deler. Uenigheten går på ambisjonsnivå, både hva gjelder tid og penger. Derimot er det bred enighet om den sikkerhetspolitiske analysen. Regjeringa trekker opp et godt bilde av virkeligheten, men vegrer seg for å trekke de åpenbare konklusjonene om hva som faktisk trengs for å møte den. Den velger å overse virkeligheten. Kunnskapen er der, forståelsen vokser fram. Men det skorter på viljen: viljen til å stå opp, og dermed: evnen til å stå imot. […]
Trygghet og sikkerhet krever sterkere beredskap, med et styrket militært forsvar. Det koster mer enn politikere – og vi, som velgere – hittil har vist vilje til å bekoste.
Krig er i stor grad en kamp om vilje. Vår egen motstandskamp under andre verdenskrig var også mer enn noe en viljekamp. Norsk forsvarsdebatt er blitt en budsjettdebatt, med treg mobilisering av vilje under dekke av krevende budsjettdekning.
Vi må gjøre forsvarsdebatten til en viljekamp.
Forsvar er og blir et spørsmål om nasjonal vilje.
Med den kan vi skape nødvendig militær evne.
Dét krever et storting som tar politisk ansvar. Läs artikel