De fortsatte manglende bevilgninger i forhold til vedtatt struktur, kombinert med konsekvensen av det omfattende terroranslaget mot USA i 2001, gjorde at Norge ganske raskt ble tvunget til å utvikle det som kan kalles et ”»alliansetilpasset forsvar». Små enheter som var utdannet og tilpasset til å kunne samvirke med allierte styrker på en internasjonal stridsarena og i kampen mot terror. For Norge som småstat betydde dette at prioritet ble gitt til Luftforsvaret og Sjøforvaret, men med store etterslep for vedlikehold. For Hærens vedkommende var konsekvensen, i tillegg til manglende vedlikehold, utvikling av svært små, spesialiserte enheter, samt mindre kampgrupper som kunne deployeres der det var behov.
Deltakelse i internasjonale operasjoner mot terror — spesielt i Afganistan – fikk store praktiske konsekvenser for Hæren. Deltakelsen i Afganistan var karakterisert av operasjoner utført i små grupper og med lett bevæpning. Vi fikk en generasjon eller flere med hæroffiserer så godt som uten øving i stridsledelse av større enheter, enheter som også omfattet bruk av artilleri, stridsvogner og luftvern. Og heller ikke øvelse i samvirke med marinestyrker og i operasjoner under et realistisk scenario for fly- og helikopterstøtte. Fly- og helikopterstøtte til hærstyrkene i Afganistan var lett å skaffe og kom raskt, noe som er et helt urealistisk scenario for de aller fleste operasjoner i en forsvarskrig i Norge. Samtidig var det omtrenet ingen øvingsaktivitet i Norge som omfattet større styrker. Läs artikel