For USA knaker i sammenføyningene. Supermakten nyter riktignok godt av verdenshistoriens største forsvarsbudsjett, på over 700 milliarder dollar, noe som tilsvarer cirka 40 prosent av verdens samlede forsvarsutgifter. Det hjelper kanskje ikke så mye når den store trusselen kommer innenfra, ikke utenfra.
Det gjør den nå. Den kommer fra en befolkning som ikke har hatt reallønnsvekst på over 40 år. Fra en middelklasse som ikke har fått mer kjøpekraft siden midten av 1970-tallet. Fra et folk der anslagsvis 12 prosent av innbyggerne, eller om lag 40 millioner mennesker, lever under fattigdomsgrensen.
USA er i dag et samfunn hvor tilliten mellom folk, til landets politikere, og til de bærende demokratiske institusjonene, er i fritt fall. Vi har sett voldelige opptøyer for Black Lives Matter, væpnede militser som okkuperer delstatenes demokratiske styringsorganer og føderale agenter i sivilt som fengsler borgere på tvilsomt grunnlag. […]
Siden USA gikk til angrep på Afghanistan og Irak i 2001 og 2003, har USAs viktigste folkevalgte organ ikke lenger klart å være et demokratisk korrektiv til presidentens maktbruk, verken i Sentral-Asia, i Midtøsten eller i Afrika.[…]
Ettersom maktvakuumet fylles av amerikanske rivaler, vil de små og mellomstore statene neppe sitte stille i båten. For når interessesfærene til de regionale stormaktene utvides, blir også småstatene tvunget til å reagere. Dette bringer oss over på forhold nummer to, nemlig en re-nasjonalisering av småstatenes sikkerhets- og forsvarspolitikk. Läs artikel