Russland har i utgangspunktet like sterk interesse av at Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko svekkes som at han holdes ved makten. Dersom stormakten skulle komme til å gripe inn på Lukasjenkos side, er det med bakgrunn i den pågående konflikten med Vesten.
Hviterussland er Russlands nærmeste allierte, og Lukasjenko var lenge en ganske lojal støttespiller for president Vladimir Putins program for å integrere statene i det tidligere sovjetområdet, militært og økonomisk. Likevel ble Hviterussland, som andre relativt nyetablerte stater i dette området, utfordret og skremt av den voksende russiske nasjonalismen som manifesterte seg med Russlands inngripen i Ukraina i 2014. […]
Gitt den vekt russiske myndigheter legger på medier og informasjon som påvirkningsvåpen i den vestlige «sivilisasjonskampen», vil vestlige mediefremstillinger bli fulgt med argusøyne. Dersom mediene fremstiller dette som en ny seiersrunde for fargerevolusjoner og vestlige demokratiske verdier, vil det oppfattes som et kamprop.
I så måte er Aftenpostens pragmatiske påminnelse onsdag om at fremveksten av demokrati i Hviterussland vil ta tid og krever institusjonsbygging, langt mer konstruktiv enn Dagbladets oppfordring samme dag om at diktatorer må bekjempes og at «målet må være at det sivile samfunnet overtar makten i landet». […]
Forskjellen på de to artiklene er at den ene er kunnskapsbasert, mens den andre er mer ideologisk. I dagens situasjon vil paradoksalt nok mindre av det sistnevnte være et bidrag til fred. Det betyr ikke at vi oppgir troen på demokrati som det beste styresettet.
Dersom Russland skulle velge å intervenere med makt i Hviterussland på Lukasjenkos side, vil det ene og alene være Russlands ansvar. Likevel er det all grunn til å forsøke å forstå hva slags utfordring Hviterussland representerer i en bred internasjonal kontekst og velge ord og politikk med omhu og til hviterussernes beste. Läs artikel