[…] Min konklusjon er derfor at hvis vi ikke greier å utløse allierte forsterkninger i løpet av relativt begrenset tid etter konfliktutbrudd [da] taper vi faktisk. Da er det ganske riktig ikke annet å gjøre enn å be om betingelser, avhengig av hva konflikten dreier seg om.
Delen om «allierte forsterkninger» berører konklusjoner rundt størrelsen styrkeforhold, mens «i løpet av relativt begrenset tid» stammer fra størrelsen tid. Den årvåkne leser vil imidlertid allerede nå innse at disse konklusjonene ikke kan trekkes uten at de nevnte størrelsene først er kombinert med slutninger fra strategisk kost-nytte-kalkyle og forsvarsvilje. […]
Så kommer vi tilbake til det jeg påstår er Diesens pessimistiske syn på norsk forsvarsvilje. For, gitt den utvetydige statusen til Finnmark, så avhenger et fait accompli at norske politikere bukker under for det militære presset hvis ikke allierte raskt melder at de kommer til støtte. Her er det verdt å fremheve en viktig strategisk asymmetri som Mao Zedong satte ord på: En strategisk ressurs som alltid vil tilfalle den defensive parten i nasjonalforsvar er muligheten til aldri å akseptere nederlag. Så hvis Norge utsettes for en kombinasjon av russisk punktokkupasjon, spesialstyrke raid, presisjonsbekjempning og annet, ja da er det faktisk et alternativ å «stå i det» over tid, bygge opp kampkraft, forme opinion og gradvis kjempe tilbake det tapte. Alene vil dette utvilsomt bli en kostbar og brutal kamp. Historien viser imidlertid at det er mulig hvis man besitter riktig type styrker og benytter riktig strategi. Diesens argumentasjon baserer seg på at fienden må konfronteres umiddelbart, slik at allierte må forplikte seg innen «relativt begrenset tid». Det er vanskelig å forstå dette i annen retning enn at han mener norske politikere og borgere ikke besitter viljen til å bære de nødvendige prøvelser over tid alene. Har han rett, og er dette nok en av de ubehagelige sannhetene andre prøver å teoretisere seg bort fra? Läs artikel