Krig er organisert, væpnet kamp, verken mer eller mindre. I krigene etter den kalde krigen spiller statssvikt og ikke-statlige aktører en sentral rolle. På mange måter har disse krigene mer til felles med krig i europeisk middelalder enn med tradisjonelle statskriger. Middelalderhistoriker Hans Jacob Orning og undertegnede viser dette i boka Krig uten stat som nylig utkom. Teknologisk og i mentalitet er det stor avstand, men noen interessante strukturtrekk går igjen. […]
I samfunn med en svak eller oppløst stat, har internasjonale operasjoner for å stabilisere konfliktene stor sett slått feil. Trekk ved de før-statlige krigene er gjenkjennelige i dag. I land med dyp splittelse mellom folkegrupper og religiøse fraksjoner, virker det destabiliserende å styrte en autoritær ledelse. Vestlige feilvurderinger får katastrofale følger. Afghanistan ble bare mer splittet av forsøket på en langtrukken nasjonsbygging som skulle støtte den såkalte Nordalliansen mot Taliban. Det ville svart seg bedre med raske angrep på Al Qaidas baser og treningsleirer, og rask tilbaketrekning, uten overambisiøse mål. Mission creep – gradvis utvidet mål – ble en uoversiktlig hengemyr, som det var blitt i Vietnam på 1960-tallet og som det ble i Irak etter felttoget våren 2003. Det var feil å tro at en sterk sentralregjering i Kabul, med utenlandsk støtte, kunne kontrollere Afghanistan. Landet er en desentralisert mosaikk av skiftende allianser for å balansere makt med motmakt, ikke ulikt det politiske kartet over europeisk middelalder. […]
I Libya førte forsøket på å beskytte sivile demonstranter mot egen regjering til et sammenbrudd for all statlig autoritet. Utfallet var borgerkrig og kaos som raskt spredde seg over grensene mot hele Sahel-området. I tillegg kom forsterkede spenninger mellom stormakter, mellom arabiske land og mellom islamistiske fraksjoner. Läs artikel