[…] Norge er helt og holdent avhengig av ressursene i havet. Derfor behøver vi et sterkt Sjøforsvar. Men i stedet for å tilrettelegge for det, er regjeringen beviselig godt i gang med å legge det ned! Det er faktisk bare de fem fregattene (nå kanskje bare fire) vi skal beholde. Alle øvrige, operative fartøystyper reduseres eller fjernes; seks ubåter blir til fire, seks nybygde korvetter (MTB-er) skal skrotes og hele mineryddingsstyrken med seks fartøyer forsvinner. Da jeg på 1980-tallet seilte som skipssjef på marinens fartøyer, hadde vi om lag 90 til sammen. Man må øyensynlig være politiker – eller offiser med karriereambisjoner – for å kunne påstå at vi med dagens utvikling styrker Forsvaret.
Sjøminer er rimelige og har alltid vært de små nasjoners våpen. De brukes til å blokkere eller stenge havner og kystlinjer for skip eller undervannsbåter. Miner har alltid hatt stor innvirkning på krigenes gang. Planer må endres på grunn av minetrusler og det medfører store kostnader å bekjempe miner. I etterkrigstiden hadde vi et velorganisert mineforsvar med kontrollerbare og uavhengige miner. Fort med skyts og torpedobatterier beskyttet de uavhengige minene mot sveiping. Men også minene har vi nå kvittet oss med – en avgjørelse jeg stiller meg fullstendig uforstående til.
I forsvarsstudien 2000 anbefalte forsvarssjefen at miner skulle beholdes i strukturen, og at mineparken skulle moderniseres innen 2010. Nye miner skulle legges fra andre plattformer enn spesialiserte mineleggere. Mineleggerne ble derfor foreslått avhendet. I 2003 slo en ny forsvarsstudie fast at den gamle mineparken skulle være avhendet innen 2008, og anbefalte å anskaffe et begrenset antall moderne miner. Miner ble imidlertid ikke nevnt i den påfølgende langtidsplanen for Forsvaret, noe som da må bety at Forsvarssjefens anbefaling om anskaffelse av nye miner ikke ble fulgt opp. Läs artikel