Denne boka er en innsidedrøfting av en viktig og stormfull periode i USAs utenrikspolitiske historie. Den gir ingen nøytral framstilling: dette er Henry Kissingers versjon av verden på 1970-tallet, av USAs plass og rolle og av tiårets mange statsledere – Leonid Bresjnev, Mao Zedong, Anwar Sadat og, først og fremst, Richard Nixon. Boka har det muntlige intervjuets form: den består av et dusin kapitler hvor redaktøren stiller spørsmål og Kissinger gir svar. Hvert kapittel er organisert rundt et bestemt tema.
Temaet for første kapittel er statsmannskunst. Kissinger åpner med en kjent påstand: at muligheten for å påvirke politikken er størst når kunnskapen er magrest. Han har innsikten fra Machiavelli og den slår an bokas tone av mollstemt realpolitikk. Kissinger bruker USAs diplomatiske åpning til Kina både for å vise at etter hvert som statsledere henter inn mer informasjon om utfordringene, så snevrer de samtidig inn sitt politiske handlingsrom. Så legger han for egen regning til, at jo mer statslederens analyse fjerner seg fra den alminnelige oppfatning (slik tilfellet var med Nixons analyse av Sovjetunionen og Kina), jo større blir risken for at lederen blir politisk isolert. Dermed kreves det grundig analyse, gode argumenter, stort mot og handlekraft for å drive politikken gjennom. […]
Det er lettlest liten bok. En beundring for Kissinger er ingen forutsetning for å sette pris på den – like lite som beundring for Richard Nixon er en forutsetning for å lese Kissingers vurderinger av denne presidentens sammensatte karakter. Läs resentationen