[…] Ingen av scenariene jeg har omtalt ovenfor innebærer omfattende klassiske trefninger i Norge på bataljons- eller brigade-nivå mellom mekanisert infanteri støttet av stridsvogner og fly i interdict-rollen. Og det er vanskelig å forestille seg i hva slags situasjon det skulle bli aktuelt. Det er derfor grunn til å tenke nytt når det gjelder hvordan den norske Hæren bør være sammensatt.
Instinktivt heller jeg til det syn at vi bør satse på en lett hær med stor grad av mobilitet utenfor vei, og som ikke utgjør noe brukbart mål for fiendens langtrekkende presisjonsvåpen. Jeg er derfor skeptisk til at Forsvaret skal bruke store ressurser på nye stridsvogner til Hæren. Med mobilitet utenfor vei mener jeg både taktisk mobilitet på bakken, sjømobilitet og luftmobilitet. Det er derfor viktig at Hæren får tilført helikoptre, og at de tre forsvarsgrenene i fellesskap utvikler et moderne konsept for taktisk forflytning av hæravdelinger over sjø.
Erfaringer fra krigen i Nagorno Karabakh antyder at bevæpnede droner er et effektivt motmiddel mot stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer, og krigen i Syria har vist hvor effektivt droner anvendt i ISTAR rollen er, i kombinasjon med moderne artilleri. Droner er også et effektivt motmiddel mot fiendens bakkebaserte luftvern, SEAD. Kort sagt: droner bør bli et prioritert satsingsområde i Forsvaret, sammen med evne til å bekjempe droner, blant annet ved hjelp av elektronisk krigføring. Også erfaringer fra krigene i Kaukasus og Midtøsten har demonstrert betydningen av elektronisk krigføring og evne til strid i cyber-domenet. Dette bør være et annet prioritert satsingsområde. Krigen i Nagorno Karabakh har for øvrig nok en gang bekreftet at uten soldater på bakken, er det vanskelig å følge opp og konsolidere resultatene av vellykte missil-, fly- eller droneangrep. Läs artikel