Europas reaksjoner på det Trump har sagt eller ikke sagt om Nato, overser elementære storpolitiske forhold…
Det er heller ikke slik at USAs sikkerhetsgaranti overfor Europa hviler på traktatbestemmelser og politiske taler, hverken nå eller under den kalde krigen. Den hviler på amerikansk egeninteresse og strategiske behov. Europa er nå som før et frontområde mot både Russland og Midtøsten. Nå som før ligger den umiddelbare garantien i de amerikanske styrkene i Europa. USA har fortsatt to brigader og mer enn 50.000 soldater på tysk jord…
Nøkkelen til Nato som militærallianse er USAs interesser som ledende global makt.
Europeiske land har vært splittet ved hver eneste krise utenfor forsvarsområdet – i synet på oppløsningen av Jugoslavia, i den første Gulfkrigen, i spørsmålet om intervensjonene i Irak, Afghanistan og Libya, i synet på Midtøsten, krigen i Syria og forholdet til Israel. Dette har også sammenheng med at europeiske lands sikkerhetsinteresser beveget seg i ulike retninger da den kalde krigen ikke lenger holdt dem sammen. Tyskland ble først og fremst opptatt av gjenforeningen og det tidligere Øst-Europa; Frankrike oppdaget sterkere utfordringer mot Middelhavet og Nord-Afrika; Storbritannia ble klarere atlantisk orientert. Ikke noe land i EU er mer USA-vennlig enn Polen, av geografiske og historiske grunner…
EU har selv tatt konsekvensen av dette forsvarspolitiske mangfoldet ved å opprettholde medlemslandenes veto og legge sikkerhetspolitikken under Unionsrådet.
Derfor er europeiske styrker først og fremst et supplement til Nato. De er ingen erstatning for den atlantiske alliansen. Beslutningssystemet i EU er helt uegnet for en effektiv militærallianse. Det vil skape dyp splittelse å forsøke å endre det til flertallsvedtak der noen blir overkjørt. Läs krrönikan