Dette er den tredje artikkelen i en serie på tre, hvor jeg vil sette søkelys nektelseskonseptets sviktende logikk, dagens operative realiteter og Diesens feilslåtte konklusjoner.
Sentralt i Sverre Diesens omfattende kritikk av dagens og gjeldende langtidsplans forsvarskonsept står FFIs innspill til langtidsplanen, rapporten Hvordan styrke forsvaret av Norge?[1]. Ikke overraskende presenterer forskere ytterpunkter for å belyse en problemstilling, slik jeg oppfatter at FFI gjør i denne rapporten. Her trekkes det opp to prinsipielt ulike konsepter; robust nektelse og territoriell kontroll. Desto mer overraskende er det at general Diesen ikke ser at det finnes andre alternativer innenfor dette mulighetsrommet for å utvikle en hensiktsmessig forsvarsstruktur, et sted mellom ytterpunktene. Generalens tilnærming blir derfor oppsiktsvekkende binær, kanskje noe han har tatt med seg fra sin ingeniørutdanning. […]
Her må vi sette oss inn i hvordan denne mulige forsvarskampen ser ut i realiteten. Russiske styrker vil her enkelt kunne besette de deler av Finnmark de ønsker, inkludert byer og tettsteder. Jeg antar at både finnmarkinger og andre forstår hva dette innebærer; russisk okkupasjon. På direkte spørsmål fra Fredrik Solvang under Debatten på NRK 31. mars om hva som skjer med sivilbefolkningen i dette konseptet, svarer Diesen: «Det tror jeg ikke blir noen vesentlig forskjell for sivilbefolkningen. Det vil komme mer an på hvordan angriperen opptrer i ev. besatte områder». Her håper jeg virkelig militære og ikke minst politiske ledere forstår hvor mye logikken svikter. Ta en titt på Ukraina og se hva som skjer der russiske styrker har okkupert byer som Butsja, Irpin og nå nylig i Kherson. Selvfølgelig må Forsvaret gjøre sitt ytterste for å hindre at store deler av Finnmarks befolkning blir overlatt til okkupantene.
Finnmarks befolkning er fortsatt preget av hvordan tyske okkupanter opptrådte i de siste årene av andre verdenskrig. Her synes noen å ha glemt at Forsvarets rasjonale i mye større grad handler om å beskytte befolkningen enn det konseptet erkjenner. Hva slags nasjon er vi, om Forsvaret «bare har som taktisk ambisjon at vi sporadisk kan treffe mål innenfor det utsatte området». Hvilke verdier er det vi signaliserer til egen befolkning, våre allierte og ikke minst en mulig angriper under et slikt konsept? […]
Kan vi være så sikre på at amerikanske, tyske og britiske myndigheter vil ofre betydelige styrker på et angrep for å gjenerobre et Finnmark som vi i realiteten oppga uten kamp, og uten at Norge har mekaniserte landstyrker som selv kan delta i offensive operasjoner? Å tro at norske lette styrker skal operere månedsvis i et okkupert Finnmark er en illusjon man må ha fått etter mange års kontortjeneste.[…]
Ved behov kan hele eller deler av Brigade Nord flyttes til Finnmark for å øke avskrekkingen, noe som trenes hyppig både fysisk og under ulike typer planarbeid og krigsspill. Brigade Nord vil utgjøre Forsvarets evne til å stanse en mulig russisk fremrykning i Finnmark, og ev. utgjøre kjernen i et norsk bidrag til gjenerobring av de deler av Finnmark eller Finland som kan ha blitt okkupert. Uten en modernisert Brigade Nord med alle kapasiteter en slik avdeling forventes å ha, inkludert stridsvogner, mekanisert infanteri, artilleri og langtrekkende presisjonsvåpen, luftvern, ingeniører, sanitet, logistikk, etterretning og sambands- og ledelseselementer vil vi være sårbare. Dette er hovedgrunnen til at det fagmilitære rådet i 2019 anbefalte en slik brigade i alle alternativer. Läs artikel