• En russisk strategisk fremposisjonering i nordområdene har funnet sted siden 2007-2008. Den har blant annet tatt form av militær opprustning, nye baser, økt aktivitet og moderne våpenteknologier.
• På norsk side ser fremposisjoneringen ut til å ha bli møtt med tilbaketrekking på viktige områder, med manglende oppfølging av NATOs byrdefordeling, redusert forsvar og nedlegging av forsterkningsbaser i nord.
• For å motvirke maktforskyvningen i nord og å bidra til langsiktig stabilitet, kreves en ny bevissthet om anvendelsen av maktmidler som blant annet internasjonal rett, avskrekking og forsvar.
• Det kreves også ny bevissthet om de avstemmende virkemidlene, som restriksjoner mot norsk og alliert virksomhet i nord, slik at disse ikke svekker maktmidlene, men likevel hindrer uforvarende destabilisering. […]
Norske myndigheter har lagt vekt på utvikling og overholdelse av internasjonal rett, og har konsekvent vært opptatt av gradvis å bygge robuste juridiske fundamenter for å beskytte norske interesser. En regelbasert verdensorden bygget på staters ukrenkelighet har bidratt til å ivareta småstatenes interesser og sikkerhet i møte med stormakter. Norsk linje har vært å forholde seg strengt til internasjonal rett, ikke minst i havområdene. Da den økonomiske sonen på 200 nautiske mil ble etablert, holdt Norge en tilbakeholden profil som også skyldtes sikkerhetspolitiske hensyn. Tilbakeholdenheten hadde hensynta[1]gende kvaliteter i forholdet til Sovjet. Avtalen om delelinjen mellom Russland og Norge i Barentshavet er et annet eksempel på at utvik[1]ling av internasjonal rett krever tålmodighet og kontinuitet. Avtalen om delelinjen ble underteg[1]net i 2010 og ratifisert i 2011. Läs artikel