[…] For eksempel så tror 57 prosent av alle spurte i en undersøkelse som Pentagon har gjennomført at de vil ha en eller annen form for psykisk skade etter å ha tjenestegjort, mens nesten 50 prosent tror at de vil ha en fysiske problemer. Men godt under halvparten (omtrentlig 40 prosent) av alle som tjenestegjør i det amerikanske forsvaret er i kampavdelinger, og av disse er det primært hæren og marinekorpset som er i kamp. Nå skal det sies at av de som har vært i strid etter 11 september 2001 så sier 52 prosent at det har hatt en negativ innvirkning på deres mentale helse, og 41 prosent sier at det har hatt en negativ innvirkning på dere fysiske helse. […]
Avhengig av hvor alvorlig problemet blir i USA kan eventuell manglende rekruttering til ha alvorlige konsekvenser for Norge. Selv uten rekrutteringsproblemene har Pentagon vansker med å oppfylle sine forpliktelser, da forpliktelsene overgår ressursene som står til rådighet. Tilgjengeligheten på amerikanske styrker i den daglige konkurransen med Kina og Russland er allerede synkende, og i en krise eller krig som involvere USA direkte vil den bli ytterligere utfordret. Skulle USA få vesentlige problemer med rekrutteringene i tillegg vil det skape ytterligere press på det amerikanske forsvaret. Gitt at Kina er den primære utfordreren er det naturlig at Europa, på tross av den utfordrende situasjonen med Russland, vil måtte vike dersom det blir nødvendig å prioritere.
Man risikerer derfor at de avdelingene eller fartøyene som har Norge som et sannsynlig innsatsområde blir nedprioritert, slik at de som har Asia som kjerneområde er klare for eventuelle kriser eller krig. Eventuelt kan man se for seg at styrkestrukturen endres slik at hele avdelinger eller fartøy som har Norge som sannsynlig innsatsområde enten forsvinner fra strukturen, eller blir omprioritert. I en situasjon der konkurransen mellom Russland og Kina på den ene siden, og USA og Vesten på den andre, fortsetter og kanskje tilspisser seg vil det kunne medføre redusert nærvær i Norge. I krise og krig vil det kunne føre til dårligere tilgjengelighet på amerikanske forsterkninger. Man kan også se for seg en kombinasjon av nedprioritering og endring av styrkestrukturen.
[…] Effekten vil sannsynlig vis være sterkest i land-domenet. Gitt den mer skjermede posisjonen Norge har etter at Sverige og Finland blir NATO-medlemmer, kombinert med det amerikanske marinekorpsets økende involvering i Stillehavet og den begrensede mobiliteten til landstyrker, vil rekrutteringsutfordringer sannsynlig vis skape en utfordrende situasjon for forsterkninger til lands. Men mannskapsmangel vil også ha konsekvenser i sjø-domenet, da en amerikansk styrkestruktur som er ansett som for liten for utfordringene nødvendig vis må prioritere den største trusselen: Kina. US Navys evne til å forsterke Norge kan derfor påvirkes betraktelig av fremtidig mannskapsmangel. US Air Force vil også påvirkes av de samme kreftene som marinekorpset og US Navy, men gitt mobiliteten til flystyrker kan utfordringene være noe enklere å kompensere for.
For Norge betyr eventuelle rekrutteringsutfordringer at de sikkerhetspolitiske trendene som trekker USA mot Asia, samt ressursknappheten som fordrer harde prioriteringer, kan bli forsterket. Resultatet er at Norge (og Europa) i økende grad blir ansvarlig for egen sikkerhet. Gitt at dagens forhold til Russland ikke forbedres nevneverdig i overskuelig fremtid er det ikke bare de sikkerhetspolitiske, strategiske og operasjonelle endringene i det amerikanske forsvaret det er viktig å holde øye med, men også dets evne til å tiltrekke seg kvalifisert personell. Läs artikel