[…] Snarere farges selvbildet av «en ny normal»; en tilstand der det å bidra ute blir viktigste referanseramme. Ikke minst for hva det vil si å få allierte forsterkninger hjem. Vi snakker om selvbilder der avhengighet i NATO blir ensbetydende med økt aktivitet i utlandet; ofte formulert med positivt ladde ord vi alle identifiserer oss med. Som en «kollektiv innsats» for «fred og demokrati» gjennom «risiko- og byrdefordeling» med «nære allierte». Særlig når det er den viktigste alliansepartneren som spør. Og som forventer at skandinaviske styrker skal være med: Stand up and be counted!
Her tar vi ikke stilling til hvorvidt beslutningen er klok eller ei. Vi registrerer bare at når dette skjer år etter år, så endrer beslutningene karakter. De blir mindre kontroversielle; de blir mer normalisert; de blir innarbeidet politikk. Krigføringen i utlandet føyer seg dermed inn i et nytt mønster. Etter 30 år med sammenhengende krig i utlandet, fra Gulfkrigen i 1991 til Afghanistan 2021, kan det kanskje kalles business as usual.
Men en ny normaltilstand og et nytt selvbilde gjør noe med oss. Terskelen for å sende styrkene til utlandet senkes. For det som utløste debatt og uenighet på Stortinget i 2001 og 2002, da de første kontingentene entret verdens femte fattigste land, skjer uten et skuldertrekk 20 år senere. Läs artikel