(Klassekampen) I høst redigerte en dansk kollega (Jakob Dreyer) og jeg et dansk-norsk spesialnummer av Tidsskriftet Internasjonal Politikk. Temaet var skandinavisk militæraktivisme.
Spørsmålet vi stilte bidragsyterne var derfor følgende: Gitt uklare resultater og store kostnader, hvorfor har normaliseringen av militæraktivisme i Skandinavia fortsatt? Hvilke aktører og institusjoner muliggjør militæraktivismen? Hvordan påvirker aktivismen våre parallelle selvbilder som fredsnasjoner?
Det korte svaret er forholdet til USA. Hva gjelder selvbilder, preller dissonansen tilsynelatende av. Beslutningstakere mangler også vilje til å diskutere kritisk konsekvenser av egen krigsdeltagelse. Den offentlige debatten rundt militære engasjement er på sin side mangelfull.
Tormod Heier, professor ved Forsvarets høyskole, argumenterer i sitt bidrag for at skandinavisk militæraktivisme «kan forstås som et uttrykk for småstatens maktesløshet der større og mektigere allierte setter premisser for hvordan krigen føres». Den amerikanske strategiske kulturen er at fienden skal nedkjempes totalt militært. I sitt ønske om å fremstå som en ‘god alliert’ blir skandinaviske land dratt inn i USAs hengemyrer. Til tross for knappe forsvarsressurser blir skandinaviske styrker stående ‘tiår etter tiår, uten mulighet til å trekke seg ut’. USA definerer strategien, småstatene følger etter. […]
De danske bidragsyterne peker på mange av de samme trekkene i Danmarks militæraktivisme. Anders Wivel, fra Institutt for Statsvitenskap ved Københavns Universitet, beskriver Danmark som en ‘permanent krigførende nasjon’. USAs avgjørende betydning for dansk sikkerhet er utgangspunktet for ‘den danske viljen til å aktivt fastholde en status som bidragende og konstruktiv alliert gjennom deltagelser i danske operasjoner’. Läs artikel