[…] Som middelalderhistoriker blir jeg sjeldent bedt om å trekke linjer mellom dagens situasjon og forholdene for 500 eller 1000 år siden. Likevel gir de pågående diskusjonene om NATOs fremtid og levedyktighet anledning til å reflektere over en av de mest ambisiøse – men til syvende og sist mislykkede – forsvarsalliansene Norge noen gang har vært en del av: Kalmarunionen. […]
Kalmarunionen har blitt beskrevet som en form for «hegemonisk integrasjon», der unionen ble opprettet på det dansksentrerte monarkiets premisser, og der danske interesser alltid hadde forrang. Mens nordmenn og svensker led store tap for Danmarks skyld, gjorde monarkiet lite for å beskytte deres interesser på Nordkalotten og i svenske okkupasjonsområder i dagens Finland. Svenskene uttrykte misnøye med dette i 1435, da de hevdet at de ikke lenger var i stand til å forsvare seg «imod Ryzen oc andre Rigens Fiender», etter å ha blitt utarmet i den dansk-holsteinske krigen. […]
Etter alt å dømme vil de kommende årene bevitne en kraftig økning i militærutgifter for å gjøre Europa mer uavhengig av stormakten over havet. Det kan synes som en risikosport å uttale seg fornuftig om NATOs fremtid. Men selv denne middelalderhistorikeren kan innse at gode allianser – med eller uten stormakter – må styres av fellesinteresser og forutsette en viss balanse og gjensidig tillit mellom medlemmer. Läs artikel