[…] Geografien ligger fast. Småstaten Norges naboskap med stormakten Russland, har vært og vil forbli en sentral faktor i utformingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, uavhengig av den politiske utviklingen i Moskva. Det samme gjelder Norges beliggenhet som kyststat til de ressursrike og militærstrategisk viktige nordlige havområder.
Av det jeg vil kalle semipermanente faktorer som er formende for Norges strategiske stilling, er for det første alliansen med USA i NATO. For det annet er det utviklingen av det russiske basekomplekset på Kolahalvøya som hjemmehavn for den russiske nordflåten og Russlands strategiske ubåter, Russlands kjernefysiske annenslagsevne, som plasserer Norge i spenningsfeltet mellom Russland og USA. Når spenningen mellom de to stiger, reduseres Norges utenrikspolitiske handlingsrom i nordområdene, og naboforholdet til Russland blir mer anstrengt og konfliktfylt. Faren for væpnet konflikt i nordområdene øker. Samtidig er det ingen ting som tyder på At Russland har territorielle ambisjoner i Norge.[…]
Kommisjonen bør vurdere om omkostningene for Norge ved å slutte seg til USAs og EUs sanksjoner mot Russland, i form av svekket samarbeid med Russland på områder hvor Norge og Russland har felles interesser, og i form av ytterligere økt spenning i nordområdene i strid med tradisjonell norsk lavspenningspolitikk, står i forhold til omkostningene ved at Norge ikke solidarisk stiller seg bak sanksjonene og dermed bryter Vestens felles front mot Russland. Bidrar sanksjonene til å øke europeisk sikkerhet slik at Norge bør holde fast ved dem, eller bidrar de til å svekke europeisk sikkerhet slik at Norge bør arbeide for å få sanksjonene opphevet. Hva er målsettingen med sanksjonene? Å tvinge Russland til å tilbakeføre Krim til Ukraina? Er det realistisk? Å straffe Russland for å ha endret grensene i Europa med makt? Hvordan står det seg i forhold til USAs og NATOs anneksjon av serbiske Kosovo og opprettelse av en ny stat på Serbias territorium, uten FN-mandat? […]
”En helt annen tilnærming er å gå inn i, og etterprøve forutsetningene for, det norske forsvarskonseptet med utgangspunkt i at Forsvarets oppgave ikke primært er å kunne slåss, men å bidra til å forhindre at Norge kommer i krig. Et slikt alternativt forsvarskonsept med hovedvekt på å bidra til å forhindre krig, og redusert ambisjonsnivå når det gjelder evne til å utkjempe en krig om den likevel skulle komme, krever innsikt i hvordan Forsvaret faktisk bidrar til å forhindre krig, hvordan småstatens militærmakt best kan omsettes i politisk innflytelse. Det krever at man tenker «forsvar på norsk».” Läs artikel