Tillit i Nordområdene må bygge på gjensidige forventninger om å avstå fra fiendtlig adferd. Bare på den måten skapes normer for konfliktløsning som gjør militær maktbruk upassende og illegitim. Ambisjonen bør være at Norden igjen, som under den kalde krigen, styrker rollen som brobygger mellom øst og vest. Å skape et lavspenningsområde på NATOs nordflanke vil være i norsk, nordisk, russisk og amerikansk interesse. For norsk sikkerhet vil dette være en bedre strategi enn hva myndighetene i dag legger opp til, der «avskrekking er den viktigste funksjonen for Forsvaret.» (FD 2020, 30). Dette er en ensidig og svært farlig tilnærming i Nord-områdene, fordi en mer fremoverlent holdning fra myndighetene kan øke spenningenmellom norske og amerikanske styrker på den ene siden, og russiske styrker på den annen.
Formålet med militære styrker er å forhindre krig, og dette skjer ikke utelukkende gjennom å skremme. Vel så viktig er evnen til å kommunisere ønsker om dialog og samarbeid gjennom tillitsskapende virksomhet. Det er summen av beroligende og avskrekkende tiltak som gjør det mulig å unngå at mindre hendelser, episoder eller kriser eskalerer og kommer ut av kontroll. Militære styrker har derfor en normgivende kraft som også kan bidra til lavspenning. […]
Med sin nøytralitetspolitikk og selvpålagte begrensninger i NATO, var Norden en buffer mellom øst og vest under den kalde krigen; et lavspennings-
område der sikkerhet kun var oppnåelig om også naboen i øst opplevde det samme. Denne formen for «stilltiende samarbeid», der Norge hadde en
egeninteresse av å gi Russlands militære styrker lang varslingstid ved å holde USA på en armlengdes avstand (Holst 1967), og hvor sikkerhet ble ansett som et udelelig fremfor et eksklusivt gode, er i dag borte. I stedet har Norge og de øvrige nordiske landene blitt eksponert for en intensivert militær stormaktsrivalisering. […]
Konsekvensen er at nordiske land i økende grad utsettes for et sikkerhetsdilemma der mer opprustning på den ene siden automatisk fører til mer opprustning på den andre siden. Dette er et paradoks, fordi opprustningen som var ment å styrke egen sikkerhet i realiteten fører til det motsatte. Egen befolkning utsettes i økende grad for risikable operasjoner fra stormaktene, utenfor egen stuedør. For Norge og Norden for øvrig betyr dette at landene trekkes tettere inn i en amerikansk–russisk maktkamp som gir stat og samfunn mindre sikkerhet. Dette er hovedgrunnen til at tillits- skapende tiltak igjen har blitt et nødvendig anliggende. Läs rapporten