…Det er betydelig grunn til å tro at trusselbildet knyttet til statlig etterretningsvirksomhet rettet mot Norge, og spesielt fra Russlands side, er vesentlig mer alvorlig enn det etterlatte inntrykket fra PSTs årlige trusselvurdering for 2017.
Formuleringene i det 24-siders dokumentet er usedvanlig diplomatiske sammenliknet med hva det svenske Säkerhetspolisens (Säpo) allerede i april 2014 konkluderte med: At Russland drev krigsforberedende handlinger mot Sverige…
Det er også interessant å legge merke til at PST er unnvikende i beskrivelsen av mulig skadeomfang og konsekvenser av det Russland hittil har gjort mot Norge, men i stedet beskriver risiko fram i tid. Ett eksempel: PST skriver at «Norge og norske interesser vil i 2017 utsettes for fremmed etterretningsvirksomhet som kan ha et stort skadepotensial.» For å konkludere med det må vel nødvendigvis tjenesten ha kjennskap til allerede inntrufne hendelser eller skadeomfang, eventuelt sårbarheter, som gjør at det blir dekning for å konkludere med et potensielt stort skadepotensial?..
Så langt har Norge hittil bare erkjent offentlig at det har vært cyberangrep, såkalte datanettverksoperasjoner og informasjonsoperasjoner fra russisk side mot Norge…
Etter PSTs fremleggelse av trusselvurderingen onsdag benyttet jeg anledningen til å spørre et par PST-medarbeidere om det har forekommet eksempler i Norge på forsøk på fysiske inngrep i norsk infrastruktur (og ikke bare cyberangrep), og som man mistenker at en fremmed makt kan ha stått bak. Det førte til at PSTs sjef for kontraetterretning, Arne Christian Haugstøyl, svarte at «Det kan jeg ikke kommentere». En annen PST-medarbeider svarte enda mer unnvikende. Og PST-sjef Benedicte Bjørnland svarte at «Det har jeg ingen kunnskap om». Noe som er noe ganske annet enn å si at det har jeg ingen «kjennskap» til. Svaret fra PST-sjefen var ikke noe fullverdig dementi. Läs artikel