Flere land kan slutte seg til det nye forbudet mot atomvåpen. Men har Norges storting og regjering baller til det? Sverre Lodgaard skriver i Dagsavisen.
(Dagsavisen): Atommaktene moderniserer sine våpen og noen lager flere. Fem av ni – vetomaktene i FNs sikkerhetsråd – er folkerettslig forpliktet til å arbeide for nedrustning, men det motsatte skjer. Investeringene i nye våpen er store og dynamikken er sterk. Sikkerhet er ikke noe man kan bygge hver for seg ved å satse på siste skrik i militær teknologi. Det er tvert imot en oppskrift på økt spenning og svekket sikkerhet…
Her kommer den nye forbudsavtalen, som ble vedtatt i sommer, og som forbyr innehav og bruk av atomvåpen, inn i bildet som motvekt. Den stigmatiserer våpnene og sier nei til enhver bruk. Dermed utfordres den inngrodde avskrekkingstankegangen – et mentalt hinder som trolig er vanskeligere å fjerne enn våpnene og infrastrukturen som støtter dem…
Genève-protokollen av 1925 forbød kjemiske og biologiske våpen. På den tida var det rundt 50 stater i verden, og 40 undertegnet med én reservasjon: Så lenge våpnene eksisterte, forbeholdt de seg retten til å bruke dem i gjengjeldelse. I praksis var det altså en ikkeførste-bruk protokoll. Allierte land som ikke har atomvåpen kunne gjøre det samme og slutte seg til forbudsavtalen med den reservasjonen. Men NATOs førstebruk-opsjon må vekk – eller så må de allierte reservere seg mot den.
Ikkeførste-bruk har en innebygd nedrustningslogikk: Hvis ingen hadde dem, ville ingen trenge dem. Omlegging dit åpner for at flere land kan slutte seg til forbudsavtalen, med økt press på atommaktene som resultat.
Har storting og regjering baller til det? Läs artikel