I en utfrågning våren 2022 i det norska stortinget pressade Christian Tybring-Gjedde (Fremskrittspartiet) försvarsminister Bjørn Arild Gram (Arbeiderpartiet) på svar. Bakgrunden var det DCA-avtal om försvarssamarbete som Norge hade träffat med USA. Enligt avtalet har amerikanska styrkor givits rätt att använda ”omforente områder” på norskt territorium.
Tybring-Gjedde menade att det i realiteten var fråga om amerikanska militärbaser. Han hävdade att avtalet innebar att den av Arbeiderpartiet ledda regeringen hade övergivit den ”basepolitikk” som Norge 1949 hade förklarat som sin, nämligen att inte tillåta baser för främmande makters styrkor på territoriet.
Ordväxlingen som återges nedan är belysande. Här återfinns ordvändningar som försvarsminister Pål Jonson gjort bruk av. Vi lär få höra mer av detta slag om vi får till stånd en debatt i Sverige.
Läsaren bör vara uppmärksam på att Tybring-Gjedde är helhjärtat för det norska DCA-avtalet, välkomnar amerikanska baser och vill skrota den norska ”basepolitikken”. Varför tog han då upp denna strid om ordens valörer, när han i praktiken hade fått igenom sin linje?
Ett skäl till det kan ha varit att han taktiskt ville isolera och splittra de krafter i Norge som alltjämt anser att ”basepolitikken” är en riktig hållning och en plattform för att hävda norsk suveränitet när amerikanska styrkor tillåts breda ut sig; som nu senast när ytterligare baser genom ett kompletterande avtal ska ställas till USA:s förfogande.
Läsaren får själv värdera den norske försvarsministerns svar. Han hade ingen lätt uppgift. Han säger sig hålla fast vid ”basepolitikken”. I så fall gäller det väl att återställa och hävda dess förnuftiga kärna.
Näst sist kommer ett inlägg från högermannen Hårek Elvenes, som avvisar Tybring-Gjedde.
Christian Tybring-Gjedde: I USA finnes det et uttrykk som sier: «If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it is probably a duck.»
I februar 1949 avga regjeringen Gerhardsen følgende erklæring:
«Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.»
Fremskrittspartiet har tidligere støttet denne avtalen, men etter Russlands invasjon i Ukraina har vi innsett at baseavtalen tilhører en annen tid, og at Norge har behov for å skrote det 73 år gamle vedtaket, noe vårt landsmøte har vedtatt.
Regjeringen har imidlertid valgt en annen tilnærming. Den sier at avtalen fra 1949 ligger fast, altså ingen baser i Norge. Regjeringen har samtidig fornuftig nok invitert til en permanent amerikansk tilstedeværelse på norsk jord. De amerikanske soldatene skal etablere seg på det regjeringen kaller «omforente områder». Her får amerikanske styrker rett til uhindret tilgang og bruk av fasiliteter i områder på norsk territorium som skal benyttes til militære formål. Eller, som avtalen sier:
«Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.»
I Wikipedia defineres en militærbase på denne måten:
«En militærbase er et område som er opprettet for å huse militært utstyr, soldater og andre personer som jobber for et militærvesen. Basene kan ha et eller flere formål, som eksempelvis fortifikasjon, lager, militær skipsbygging, militær utdanning, militær administrasjon og strategisk ledelse.»
Jeg forstår at det kan være krevende for en Arbeiderparti-ledet regjering å innrømme at man har valgt å endre norsk basepolitikk. Hva konkret er forskjellen på et militært omforent område og en militærbase? Eller sagt på en annen måte: Hva er det regjeringen ville tillatt på en militærbase som den ikke ville tillatt på et omforent militært område?
Statsråd Bjørn Arild Gram: Forsvarspolitikken vår tar utgangspunkt i både et sterkt nasjonalt forsvar, som må styrkes ytterligere, et kollektivt forsvar gjennom NATO og en tett samhandling og støtte fra nære allierte, som vi også trenger å utvikle videre. Med det utgangspunktet har Norge formet en politikk for både tydelig avskrekking, altså bygge terskler mot potensielle angrep, og beroligelse, forutsigbarhet og dialog. Jeg mener at den politikken har tjent og tjener Norge godt.
Så viser representanten til historien. Det jeg tror vi skal si når det gjelder basepolitikken, den erklæringen som Norge ga ved inntredenen i NATO i 1949, er at den basepolitikken har stått fast, men samtidig vært i utvikling og tolket av skiftende regjeringer. Regjeringen Torp presiserte f.eks. i 1951 at utbygging av militære anlegg og deltakelse på fellesøvelser, besøk av allierte stridskrefter, var i tråd med basepolitikken. Regjeringen Nordli slo i sin tid fast at forhåndslagring av materiell var innenfor det. Den foregående regjeringen fastslo i 2018 at rotasjonsbasert trening og øving var innenfor norsk basepolitikk, og det mener jeg også at forslaget til SDCA-avtalen nå er.
Det grunnleggende i basepolitikken ligger fast, men den blir tolket inn i den tiden vi er i, og den situasjonen som vi står i.
Christian Tybring-Gjedde (FrP): USA har i dag militære baser flere steder i Europa, bl.a. i de baltiske landene, i Polen, i Romania og flere andre steder. Der kalles de «militære baser». Så jeg gjentar spørsmålet, for jeg fikk en oppramsing av norsk militær innsats og støtte fra andre allierte:
Hva er det regjeringen ville ha tillatt på en militærbase som den ikke ville tillate på et omforent militært område? Med andre ord: Finnes det en begrensning på de omforente områdene, og hva er forskjellen?
Statsråd Bjørn Arild Gram: Jeg mener at nettopp det at vi legger til rette for denne typen avtaleverk med våre nærmeste og viktigste allierte, er en forutsetning for at vi kan ha den basepolitikken vi har – å tilrettelegge for alliert forsterkning, trening og aktivitet i Norge og å få inn materiell til oss, slik at det ikke er behov for å ha permanente baser med fast tilstedeværelse i Norge. Det er kjernen her. I SDCA-avtalen er det ingen konkrete bestemmelser om styrkeutplasseringer. Avtalen slår også fast at det ikke er noe i den som endrer norsk base- og atompolitikk.
Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg forstår fortsatt ikke svaret. Man sier at man har blitt enige med amerikanerne om ikke å ha noen styrker på norsk territorium – slik forsto jeg statsråden. Vi hørte i går et intervju med en amerikansk offiser som sa det motsatte: Hvis det var behov for det, ville det være amerikansk tilstedeværelse også på denne basen, som jeg vil definere det som.
Jeg kan, som jeg sa innledningsvis, forstå det politiske utgangspunktet, men er det ikke greiere for regjeringen å kalle en spade en spade – eller en «and», når den først kvekker på den måten – og si at dette basevedtaket, fattet for 73 år siden, ikke er reelt lenger på grunn av Russlands invasjon av Ukraina og det nye sikkerhetsbildet, ikke minst også av hensyn til NATO, våre allierte, avskrekking og våre egne innbyggere. Legg basepolitikken til side og si det som det er, i stedet for å finne nye unnskyldninger og bortforklaringer. Hva mener forsvarsministeren om det?
Statsråd Bjørn Arild Gram: Som jeg sa, har norsk basepolitikk tjent Norge godt. Den har vært praktisert gjennom skiftende tider, både når det har vært kald krig og varmere situasjoner. Det har fungert på en bra måte. Så har basepolitikken hele tiden vært tolket og utviklet av skiftende regjeringer. Det redegjorde jeg for i mitt første svar. Det ligger fortsatt fast, og SDCA-avtalen er i tråd med norsk basepolitikk og endrer ikke på det grunnleggende, nemlig å ha fast stasjonerte soldater fra andre land i Norge.
Hårek Elvenes: Det er betryggende at forsvarsministeren slår fast at norsk basepolitikk ligger fast. Forutsetningen for norsk basepolitikk er at vi skal kunne trene og øve sammen med allierte i fredstid, at vi skal kunne investere i infrastruktur, til dels finansiert gjennom NATO, og ikke minst forhåndslagring av materiell. Spørsmålet til ministeren er: Hvordan vurderer ministeren betydningen av det forhåndslagrede materiellet i lys av Russlands framferd og den skjerpede internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen?
Vi ble for en tid siden kjent med at amerikanerne har hentet og antageligvis skiftet ut forhåndslageret av materiell i Trøndelag. Så spørsmålet er: Hvordan ser ministeren på betydningen av forhåndslagret materiell? Har vi det nivået på forhåndslagret materiell som den sikkerhetspolitiske situasjonen krever?
Statsråd Bjørn Arild Gram: Det er grunnleggende viktig for Norge med den alliansetilknytningen vi har, og det samarbeidet vi har med nære allierte, som det vi har med USA. Det innebærer en rekke ting, bl.a. øving og aktivitet, kapasitet for alliert mottak – hvis vi trenger forsterkninger – og forhåndslagring. Det er en veldig viktig del av det samarbeidet og den beredskapen vi skal ha.
Den nye avtalen, SDCA, legger også til rette for – det er selvfølgelig opp til amerikanerne – at det skal kunne investeres mer i fasiliteter, eiendom, bygg og anlegg i Norge, og slik sett tilrettelegging for den allierte forsterkningen. Jeg har registrert at US Marine Corps har endret sitt konsept noe, men jeg har ikke noen grunn til å ha noen annen oppfatning enn at konseptet om forhåndslagring fortsatt står sterkt også i amerikanernes øyne.
Anmärkning: Det norska DCA-avtalet förkortas SDCA, där ”S” står för supplement av ett äldre avtal.