Situasjonen har mange likheter med frykten for «euromissilene» på 1980-tallet. Den gangen het missilene SS-20 på sovjetisk side og Pershing II og kryssermissiler på vestlig side. Krigsfaren var stor. Nå står vi ved inngangen til en ny runde opprustning av samme slag, men under andre politiske og teknologiske omstendigheter.
Svakheten ved unilateral opprustning omtales ofte som sikkerhetsdilemmaet eller det siste stegets villfarelse. Nye våpen innføres i håp om sikkerhetsmessige fordeler, men etter en stund treffer motparten tiltak som nuller ut fordelen. Resultatet blir ofte redusert sikkerhet på et høyere rustningsnivå og til større kostnad. […]
På 1980-tallet viste Palme-kommisjonen (Den uavhengige kommisjonen for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål) en vei ut av uføret. Kommisjonen sa at i den kjernefysiske tidsalder er ikke sikkerhet noe man kan bygge alene ved ensidig opprustning. Det er noe man må bygge sammen med motparten, til fordel for begge.
Kommisjonen kalte det «felles sikkerhet». Begrepet løftet sikkerhetstenkningen opp på systemnivå. Mange europeiske land ble inspirert av den, og Sovjetunionens leder, Mikhail Gorbatsjov, brukte den aktivt under toppmøtet med USAs president Ronald Reagan i Reykjavik i desember 1986.
Amerikanerne ble aldri preget av denne tankegangen slik som europeerne, men de hadde selv vært initiativtagere og pådrivere for rustningskontroll, som fulgte et smalere, men beslektet spor. Läs artikel