[…]Ukraina er for tiden inne i sin fjerde måned med forsvarskrig mot Russland. Der blir sentrale trekk ved et alternativt forsvarskonsept daglig validert på slagmarken.
Det finnes ingen lobbygruppe i Ukraina som prøver å skjule den faktiske verdien av stridsvogner, jagerfly og store overflateskip. Videoer og nyheter om deres eventuelle suksess holdes ikke tilbake.
Det eneste som betyr noe for Ukraina er det som fungerer i deres innbitte forsvarskamp.
Der er trenden klar:
- På land er den store svøpen for russerne det vedvarende presset fra små grupper skjulte soldater som angriper med panservernmissiler, enkle droner og presis artilleriild fra langt hold.
- I luften bidrar droner med både bekjemping og etterretning, mens russiske fly primært skytes ned av luftvern.
- Langs kysten erfarer ukrainerne at det ikke tilfører noen verdi å ha beslutningstakere flytende på kjøl på stolte flaggskip. De hindrer i stedet russisk landsetting med en overlappende kombinasjon av antiskipsmissiler fra land og ubemannede fartøy for varsling og målfatning.
Vi skylder ukrainerne – og den norske befolkningen – å ta innover oss disse dyrekjøpte lærdommene.
Også våre egne historiske erfaringer peker i samme retning, om enn fordi vi feilet og betalte prisen. […]
Hvis Russland kunne diktert norsk handlemåte i en tenkt krig, ville de trolig ha ønsket følgende: At vi baserer oss på store våpensystemer som vi ikke har mange av og som opererer på en måte som er relativt enkelt å forutsi og lokalisere. De hadde foretrukket at vårt konsept bestod av tett sammenvevde komponenter som var gjensidig avhengige av hverandre for å oppnå tiltenkt effekt.
Dette ville gjøre det lettere for dem å finne mål å konsentrere ildkraft mot, og tap av selv få norske enheter ville gi uproporsjonale kaskadeeffekter på samlet evne til videre kamp. […]
Forenklet representeres dette ved stridsvognen på land, jagerflyet i luften og fregatter på sjøen. Disse våpensystemene, med sine tilhørende samvirkesystemer, har et enormt potensiale for å påføre fienden avskrekkende tap, særlig hvis alle grenene samordner sin innsats.
Problemet er bare at dette innebærer å eksponere seg for lignende bekjempning fra fienden og risikerer å radbrekke kjernen av norsk kampkraft i tidlige trefninger. […]
Det handler om å ofre evnen til stor tapspåføring på kort tid, i bytte mot muligheten til holde seg skjult, overleve og gradvis bekjempe fienden under gunstigere forutsetninger. Det er den akkumulerte belastningen fra vedvarende små stikk mot fiendtlige sårbarheter, fra uforutsigbare retninger, som brekker fiendens vilje til å opprettholde militært press mot Norge. […]
Dessverre planlegger Forsvaret nå å gi fienden det den er best tjent med, akkurat slik vi gjorde i 1940.
I luften kommer dette til uttrykk ved at moderne jagerfly oppfattes som en selvfølge for en vestlig militærmakt. Vi kjøpte nye jagerfly for over 90 milliarder kroner. I kontrast anskaffet India et moderne, integrert luftvernsystem fra USA for rundt 17 milliarder kroner. Samme investering for oss kunne gjort luftrommet over hele Nord-Norge nærmest ugjennomtrengelig, og vi ville fortsatt hatt penger til overs for et mindre antall fly til støtte for koalisjonsoppdrag. […]
Grenvis kultur, dominerende fagmiljø og malplassert emulering av forsvarskonseptene til våre stormaktsallierte forårsaker at vi bygger feil militærmakt, sågar nettopp den sammensetningen som fienden er best tjent med. Läs artikel