I disse tider sitter en gruppe offiserer på Rena for å diskutere Norges Landmakt. Gruppens mandat er å utarbeide ett forslag til hvordan Norge og det norske landforsvaret skal se ut i fremtiden. Selv om det er få synlige likhetstrekk med Hærens struktur fra den kalde krigen, er premissene studien bygger på likevel gjenkjennelige med en forankring i tenkte og plausible trusselscenarioer mot norsk territorium. Forsvarets samfunnsoppdrag har igjen blitt tydeliggjort, og forsvarspolitikere og generaler trenger ikke lenger lete kloden rundt etter å finne oppdrag til et arbeidsledig forsvar…
Perioden som fulgte ble preget av en ny strategisk tenkning. Logikken var at om Norge leverte kapasiteter (både diplomatiske og militære) som var etterspurte av USA og NATO (i den rekkefølgen), markerte vi oss som en relevant samarbeidspartner, og relevans førte til oppmerksomhet, og oppmerksomhet om Norge førte til sikkerhet for Norge. Denne strategien ble brakt til sin fullkommenhet under forsvarsminister Kristin Krohn Devold, og hennes etter sigende tette forhold til sin amerikanske kollega Donald Rumsfeld. Hennes filosofi var at de kapasitetene vi hadde hjemme, måtte kunne brukes ute. Kapasiteter som bare hadde relevans i en norsk kontekst hadde ikke livets rett. Og filosofien lyktes åpenbart. Norge fikk fornyet kontrakten om forhåndslagring av amerikansk militærmateriell i Trøndelag, i en tid der amerikanerne ellers trakk ressursene sine hjem. Dette var en stor sikkerhetspolitisk
suksess. Läs recensionen (sid 42)